Svimlende god fortellerkunst om et fascinerende øyeblikk høyt over New Yorks gater, og om menneskenes liv nede på bakken.

I 1974 gikk Philippe Petit på stram line mellom tvillingtårnene på World Trade Center i New York. Hendelsen fungerer som et knutepunkt i Colum McCanns eksepsjonelt gode roman, hvor et uforglemmelig persongalleri på forskjellige måter flettes sammen i kjølvannet av Petits underlige stunt. I dansende, syngende prosa møter vi dem etter tur og om hverandre: Corrigan, en irsk munk blant prostituerte og halliker i Bronx; Tillie og Jazzlyn, mor og datter i Corrigans merkelige flokk; den elegante arvingen Claire, fremdeles fra seg av sorg over sønnens død i Vietnam, smertelig klar over avstanden mellom henne og de andre mødrene som møtes jevnlig for å prate om sønnene; de nesten nyktre kunstnerne Lara og Blaine, bak rattet når noe oppe i himmelen får sjåføren foran dem til å miste konsentrasjonen; unggutten Fernando, utstyrt med kamera og nysgjerrighet; aldrende, overvektige, operaelskende Gloria, universitetsutdannet, skilt to ganger og lutfattig. Bare for å nevne noen.

Sorg og jubel
Det er med andre ord en rikholdig roman McCann har skrevet, men han håndterer materialet med en stødig eleganse Philippe Petit selv ville applaudert. La kloden spinne viker ikke unna for de store følelsene – sorg er et gjennomgangstema – men romanen syder hele tiden av liv, kjærlighet og varme. Som leser blir man umiddelbart sugd inn i dette temperamentsfulle, boblende universet, inn i skjebnene, historiene, livene. Slik blir den også en feiring av byen, av menneskene som bor der – og av to tårn som ikke står der lenger.

9/11
Enhver roman som fokuserer på World Trade Center vil automatisk sende tankene i en bestemt retning. La kloden spinne har gjentatte ganger blitt lovprist som den store 9/11-romanen av ekstatiske anmeldere verden rundt. Romanen har i tillegg blitt belønnet med USAs gjeveste litterære pris, National Book Award, og den franske Prix Deauville. Franskmennene har i tillegg slått ham til ridder, eller «Chevalier des arts et lettres», for sitt bidrag til litteraturen. Og det er virkelig ikke vanskelig å se hvorfor.

McCann er genialt fintfølende i sine diskrete nikk mot 2001. Det er nettopp dette indirekte – å skrive seg inn i det store nasjonale sjokket via en pussig episode i 1974 – som sikrer de sterkeste gjenklangene. Han stoler på styrken i stoffet, og henfaller ikke til floskler og billige triks for å spille på leserens følelser. I stedet skaper han rom hvor leseren kan tenke selv i denne glitrende, gripende romanen.