​Skriket i folkhemmet

Intenst uhyggelig krysning av skrekk og samtidsrealisme fra forfatteren bak La den rette komme inn, John Ajvide Lindqvist. Uten vampyrer, med tenåringsjenter.

Noe fryktelig skal finne sted under «Allsång på Skansen», det erkesvenske underholdningsprogrammet hvor gammel og ung samles for å hygge seg med gamle slagere, med Abba og Evert Taube. Luften skal fylles av skrik, bakken skal bli klissete av blod. Men først skal vi noen år tilbake i tid.

For god for denne verden
Lennart, en forhenværende svensktoppsanger, finner et spedbarn forlatt i skogen. Det blir med en gang klart at noe er annerledes ved den lille jenta. Når hun setter i å skrike, er det som kommer ut ikke den vanlige, skjærende ulyden, men en serie helt rene, klokkeklare toner. Lennart tar henne med hjem, hvor han holder henne skjult fra omverdenen. Hun må beskyttes fra livet der ute, fra en korrupt verden full av skuffelser. Skuffelser som hans egen sangkarriere. Skuffelser som den voksne sønnen Jerry, en skrekkfilmelskende menneskehater med en overraskende forkjærlighet for jenta, som han kaller Theres. Hun vokser opp i kjelleren, hvor hun fortsetter å synge sammen med Lennart og kona Laila. De forteller henne at verden der ute er befolket av mennesker som vil spise henne, at hun er trygg der inne sammen med dem. Slik går dagene, til den lille jenta slår Lennart og Laila i hjel med en hammer, åpner skallene deres med en drill. Jerry finner likene, og bestemmer seg med en gang for å ta seg av henne. Ingen andre vet at hun eksisterer. Drapet forblir uoppklart.

Theres og Teresa
På samme tid som den lille jenta med det gylne håret og den vakre stemmen vokser opp i kjelleren til Lennart og Laila, vokser en annen jente opp i en mellomstor svensk by. Teresa. Hun er heller ikke som alle andre. Hun er overvektig, uten store sosiale evner. Med tenårene kommer en økende grad av ensomhet. Hun er utstøtt i skolegården, og lever livet sitt på internett, hvor hun krangler på diskusjonsnettsider og skriver angstfylt fjortispoesi.

Med litt hjelp fra Jerry deltar Theres i «Idol» under falskt navn. Den fantastiske stemmen til tross er hun for rar, for annerledes, og blir stemt ut. Teresa er forarget, rasende på de overflatiske seerne og jurymedlemmene. Via en poesinettside innleder de to et merkelig vennskap, tett og destruktivt. De spiller inn noen sanger Theres har laget med Jerry, nå med tekster av Teresa. Tekster om ensomhet, om å være annerledes, om å stå utenfor. Rundt dem begynner det å vokse en kult av tenåringsjenter, også de ensomme, også de annerledes, også de utenfor. Sammen er de ikke lenger ensomme, men sterke, farlige. Som en ulveflokk.

Uhygge og realisme
Lindqvists roman har i seg kvaliteter som sender tankene i retning av det store, uendelige skriket Edvard Munch hørte i naturen da han var ute på en kveldstur. Kilden til sjokk og frykt her er ikke mytiske vesener eller overnaturlige hendelser, men helt alminnelig, trävlig svensk hverdag, med alt som hører til av teknologi og popkulturell støy. Lindqvist har et blikk for samtiden mang en mer tradisjonell realist ville misunt ham, en evne til å skrape i blanke overflater og finne blodflekker under. Han skjønner at det er mer naken, skrikende skrekk å finne i en episode av «Idol» enn i all verdens zombiefilmer, og det er nettopp denne innsikten som gjør Lille stjerne til en så fascinerende roman, med appell langt utenfor skrekksjangerens innhegning.