Aila stirret fortvilet på Matti. På de blodskutte øynene og den hovne leppen. – Hva godt vil det gjøre å fortelle hva han gjorde mot meg? hvisket hun. – Stol på meg, sa Matti lavt. Aila snudde seg mot lensmannen, klemte hendene mot magen og kjempet mot kvalmen. Hun svelget og svelget, visste ikke hvor hun skulle begynne. – Hva har finnen gjort deg, Aila? Jeg håper du forstår hvor alvorlig anklagen mot Matti er, fortsatte lensmannen da Aila nølte med å svare. Han dro til seg en stol og satte seg foran henne med de grove hendene hvilende på knærne. – Hvis du vet noe om denne saken, så må du fortelle det nå. I motsatt fall blir jeg nødt til å arrestere deg også for medvirkning til overfall og ran. Aila tvang seg til å se på ham. – Jeg har ikke gjort noe galt, sa hun gråtkvalt. – Ikke Matti heller. Finnen lyver. – Og hvorfor skulle han lyve? sa lensmannen og dro hånden tankefullt over haken. Aila skottet bort på Thilda, som sto foran døren med hendene foldet foran seg. Ansiktet var ubevegelig, likevel kunne Aila se at hun var på vakt. Hun snudde seg mot lensmannen igjen. Han sto bredbent og stirret på henne med et fiendtlig uttrykk i ansiktet. – Nå, ut med det. Hvis du ikke forteller meg sannheten, blir jeg nødt til å ta deg med til arresten, gjentok han bryskt. En uhyggelig følelse sank ned i henne. Hun måtte fortelle hva som hadde hendt den kvelden, det var ingen vei utenom. Hun kastet et blikk på Matti, som nikket alvorlig til henne. – Vil lensmannen tro meg da, hvis jeg forteller hva som hendte den kvelden? sa Aila lavt.

Til toppen