Laura måtte banke på to ganger før hun hørte at Kornelia kom til døren.

«Hvem er det?» lød det engstelig innefra.

«Det er bare meg. Laura.»

Slåen ble trukket langsomt fra, og Kornelia åpnet døren på gløtt. Hun så begredelig ut. Det kobberrøde håret var utslått og kunne knapt ha vært gredd på flere dager. Hun hadde mørke ringer under øynene, og leppene, som pleide å være formet i et lite smil, var nå bleke og livløse.

«Kan jeg få komme inn?»

Kornelia åpnet døren, og Laura trådte innenfor. Den grå katten rakk akkurat å pile inn, før Kornelia stengte døren og la for slåen. På vei inn i stua la Laura merke til det innpakkede grønnsåpestykket som lå ved siden av den lille flasken med terpentin på kjøkkenbenken.

«Vær så god og sitt,» smilte Kornelia forsiktig.

«Augusta ba meg hilse.» Laura satte seg på en stol og strøk over Gråpus, som hoppet opp i fanget hennes.

«Det er snart ikke plass til ham på fanget mitt.»

Laura lo. Ikke fordi det var så muntert sagt, mer for å lette stemningen. «Pus la seg oppå magen min da jeg var på slutten med Vesle-Anders. Og nå sover den gjerne inntil ham hvis muligheten byr seg. Ja, kun når den er hos Augusta, selvfølgelig. Den slipper ikke inn i landhandleriet. Du skal se katten din blir glad i barnet ditt også.»

Kornelia svarte ikke på det. I stedet så hun på Laura med tårefylte øyne. «Det var godt du kom. Jeg har grublet mye på hvordan jeg skal klare å betale tilbake pengene jeg tok ute i Orrviken. Kan du tro meg når jeg sier at jeg angrer dypt på det jeg gjorde, Laura?»

«Du gjorde det vel ikke fordi du ville meg noe vondt?»

«Nei, jeg var bare så fortvilet og visste ikke mine arme råd. Ikke hadde jeg penger til noe som helst, og da Sigvart fortalte om …» Kornelia bråtidde og slo hånden for munnen.

Laura stirret på henne. «Sigvart?»

«Ikke bli forbitret på ham, Laura. Vær så snill!»

Laura hørte knapt hva Kornelia sa. Gamle hendelser hun før ikke hadde kunnet tolke, dukket opp i hodet. Sigvart, som plutselig hadde kommet den natten da det regnet og tordnet. Sigvart, som uventet sto og snakket med Augusta da Vesle-Anders var så syk og de skulle reise av gårde til Orrviken. Sigvart, som brått sto på brygga rett etter at Martinsson ble overfalt. Var det Kornelia som var den sanne grunnen til at han hadde vært på Svartejan alle disse gangene? Hun var nødt til å stille spørsmålet som trengte seg fram, men som hun helst ikke ville høre svaret på. «Er det Sigvart som er faren til barnet ditt?»

Til toppen