Adeline tok mot til seg: – Det er bare at …
Hun bet seg i underleppen før hun fortsatte: – Pikene har ikke fått morgengrøt ennå, og de arbeider bedre med mat i magen. Det er synd å kaste grøten …
– Ja vel, avbrøt herr Stovner utålmodig. – Så gi dem grøt, men det bør ikke ta lang tid.
– Jeg lover, herr Stovner, sa Adeline. – Vi skal være raske.
Hun tok med seg gryta med grøt og satte den på bordet i spisesalen. Så hentet hun pikene.
Grøten smakte svidd, men pikene var så sultne at de spiste rubbel og bit likevel. Det var første gang de kunne forsyne seg fritt, og ingen ville gå glipp av muligheten til å spise seg mett for en gangs skyld. Derfor sto åtte år gamle Herdis på benken og skrapte i den brente massen som satt fast i bunnen på kjelen med stor iver.
Brått kom madame Strømme til syne i døren. Pikene var så opptatte av maten at ingen hørte henne komme. Forskrekkelsen sto å lese i ansiktet hennes da hun fikk øye på Herdis.
– Herdis! brølte hun. – Man står ikke på benken! Kom hit med en eneste gang. Du skal i isolatet!
– Nei! ynket Herdis seg, men det var ingen nåde.
Madame Strømme grep tak i overarmen hennes og dro henne ned fra benken. Herdis hylte hjerteskjærende av det harde grepet, eller kanskje av frykt for isolatet. Snart rant det også nedover det ene benet hennes til det dannet seg en gyllen dam rundt skoen.
– Tisser du på deg også? Du skulle skamme deg! freste madame Strømme og spyttet henne i ansiktet. – Slik gjør vi med urenslige piker!
Så snudde hun seg mot de andre. – Hva gjør vi med urenslige piker, Ninette?
Hun kom gående bort og spyttet Herdis i ansiktet, hun også.
– Slik! Ninette så triumferende på Herdis. – Din gris!
Adeline hadde så vondt av Herdis, men det var ingenting hun kunne gjøre.

Til toppen