Mørke skyer (Heftet)

Serie: Lokketoner 3

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2013
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Lokketoner
Serienummer: 3
ISBN/EAN: 9788202401917
Kategori: Romanserier
Omtale Mørke skyer

 Livet som innejente på Storset er faktisk til å holde ut, synes Synnøve, hadde det ikke vært for at Lars Storset er ute etter henne hele tiden. Frøken Meissner gjør alt hun kan for å beskytte henne, men selv frøkenens makt har sine grenser.
Bent blir anklaget for å ha knivstukket Lars, og blir satt i arest på lensmannsgården. Synnøve får besøke kjæresten, men lensmannen ser ikke på visittene hennes med blide øyne.

Synnøve skjøv opp døren og gikk inn. Det luktet kaldt og muggent der inne, og hun måtte venne øynene til mørket før hun virkelig kunne se ham.
Bent satt i hjørnet, rett på gulvet. Ansiktet var som en blek oval, og det raslet i jern når han beveget seg. Hun satte seg på huk foran ham og strøk ham fort over kinnet. – Å Bent, at det skulla ga slik!
– Det e ikkje godt å vetta kålles det går, dråkja. Lensmannen mumla nåkkå om Tukthuset i Trondhjem.


UTDRAG FRA BOKEN:
Stua var full av liv: Kokka hadde våknet, og fikk vekket en sjokkert Elisabet. En uvillig dreng ble sendt ut i stormregnet for å sende bud etter en signekall; han kunne stemme blod som ingen annen. Han brukte også igler, som han mente sugde ut kroppsgifter, slik at små sår ikke ble til ulivssår.
Frøken Christine våknet selvsagt av alt levenet.
Nå var det satt vokslys overalt, og Lars fikk så mye hjelp og oppmerksomhet at Synnøve ble overflødig. Klokka hadde slått halvtimeslaget over ett da hun endelig kunne sette kurs mot kammerset sitt. Taust formet hun en bønn med leppene: – Gud, ikkje let Storset’n daue! For da e døden viss for han Bent òg. Herre, både Du og eg veit at det e ikkje slik Bent e. At det ska grusomt mykje te for at’n kan finn på slikt.
Men overlevde Lars, ville han selvsagt verken få rast eller ro før Bent ble kastet i lensmannshullet.
Hun tvilte på at hun ville få mye søvn resten av natten. For jø, som hun tenkte! Det hang ikke på greip at hennes Bent kunne være så hatsk og hevngjerrig at han stilte seg på lur for å overfalle Lars. Enn om han hadde vært drukken? Men han hadde lovet henne at han ikke skulle ta imot brennevin, om han så ble bydd. Og hvor fikk han tak i brennevin midt i arbeidsuka?
Hun fikk ikke lagt seg uten videre. Camilla Meissner var våken. Hun satt i stuen og ventet da Synnøve trådte ut av treskoene sine.
– Det er litt av et styr her, sa gammelfrøkenen langsomt, – og himmelen har åpnet alle sine sluser.
Synnøve så ingen grunn til å holde noe tilbake. – Han Lars e stygt skada, sa hun. – Et kjøle stygt sår i bukja. Og så slo han hauet. Det va vesst Bent. Han sto og … og venta attmed vêrveggjen.
– Ventet han bak værveggen? Frøken Meissner gjorde store øyne. – Han kom for å hente fela du la ut, ikke sant?
– Jau, men … Synnøve kjente at gråten var på vei. – Eg villa berre at han skulle hente felå og liste seg vekk igjen, eg. Hunden, han varsla’n Lars, slik at han oppdaga Bent. Eg … eg begrip det ikkje. At dem skulla ryk på kvarander!
– Det er vondt å erkjenne at du kan ha tatt feil av et menneske, sa Camilla. – Var det et knivsår?
Å, som det kostet henne å komme med ordene: – Eg veit ikkje ka anna det ska ha vårre. Synnøves tårer silte. – Eg klara ikkje å forstat kålles Bent fikk seg te det!
– Lars skulle gjerne ha vært Bent foruten, ikke sant?
Bent prøvde å begripe hva gammelfrøkenen mente, og snart demret det for henne. Hun visste jo at Lars ivret etter Synnøve. Men det rimet likevel ikke, for det var Bent som angrep Lars, og ikke motsatt.
– Jau, det … han ha vel mesta sagt det med reine ord, presset Synnøve fram.
– Gå og legg deg, sa Camilla rolig. – Få tørket klærne dine. Ingen ting endrer seg til det bedre eller verre ved at du sitter og ruger. La oss folde hendene og be til Herren om at Lars blir bra igjen. Men håp ikke at din Bent får reise til Trondhjem for å gå i musikklære etter dette. Med mindre han rømmer bygden, får han seg et oppgjør med lovens lange arm.
Synnøve hikstet. Ett var å tenke det, men enda verre å høre det med rene ord.
Endelig lå hun i sengen. Tårene ville ikke slutte å renne. Hun ville gråte, skrike, ja, slå i veggen av desperasjon. Kor e rettferdigheta, Gud?
 
                                                                   ***
 
Bent Røysa løp og løp. Han skled, snublet, løp, mens regnet sto som en iskald vegg og gjorde bakken glatt som hålke. Håret klistret seg til hodet hans og gjorde det enda vondere å se, skjorten klistret seg til kroppen.
Så plutselig det var kommet! Som et ulykkevarsel.
Hjertet hamret. Pusten brant i halsen.
Flykte, vekk fra alt sammen!
Han styrtet over nærbeitet, gjennom krattskogen. Da han tumlet ned Tjuvstigen, falt han så stygt at han kunne ha skamslått seg, men redselen gjorde ham nummen, så han ikke enset smerten.
Ingen … ingen … ingen steder å gjøre av seg!
Han husket hvert åndedrag av det: at timen nærmet seg midnatt. At han klatret opp bratta mot baksiden av Storset-lånna. Dette var andre gang han måtte hente fela si her, men han hadde bestemt seg for å følge Synnøves råd: å ikke lage noe stort vesen av det. Han måtte bare minne seg på at sekondløytnanten var som han var: en hardkar, en krigsmann, et menneske som kanskje hadde drap på samvittigheten.
Han ville huske det alltid, ned i minste detalj: at han var framme i lysningen. Det lyste i et par av vinduene, men bare på loftet. Ja ja, var tanken hans. Mørket skjulte ham, var hans venn. Han satte kursen rett mot vestenden av hovedbygningen. Der vokste det et lite kratt helt inntil veggen. Der hadde Synnøve gjemt felekassen med sitt verdifulle innhold.
Han måtte lete en stund før han fant kassen og kunne sukke lettet.
Elghunden ga seg til å gneldre. Jø, som grendefolk hatet den, og ikke minst de som tigget på gårdene! Han løftet opp kassen og trakk pusten. Så tenkte han på henne. At hun lå der! Han trengte bare å løfte hånden og banke lett på veggen. Bare en tømmervegg skilte ham fra den han elsket. Hun ville høre ham hvis han ga lyd fra seg.
Han svelget, kjente en brå varme i brystet, en nesten uimotståelig trang til å fortelle henne at nå, akkurat nå, var han nær henne. Han skulle så gjerne ha hatt henne i armene ...  Men så tvang han seg til å motstå fristelsen og ville sette kursen hjem.
Noe føltes rart da han løftet felekassen. Det raslet i den. Hadde Synnøve glemt å feste buen til innsiden av lokket?
Han åpnet kassen. Mørkt som det var, måtte han stirre en stund for virkelig å fatte hva han så: at her lå bare rester etter fela. Den var hugget til småflis!

Til toppen

Andre utgaver

Mørke skyer
Bokmål Ebok 2013

Flere bøker av Sigrid Lunde:

Bøker i serien