«Skynd deg, Nelly!»

«Jadda, jeg går så fort jeg kan,» peste venninnen bak henne.

Endelig var de nede på flaten igjen, men her sto folk så tett at de hverken kunne se Aron eller Torjus.

Maja skubbet borti en skjeggete kar med en ølflaske i hånden.

«Se deg for!» glefset han.

«Unnskyld, men vi må frem! Det er visst noen som skal slåss.»

«Ja, je har vedda ei krone på at utfordrer’n taper,» gliste mannen tilfreds.

Maja ble kald. «Er det en slags konkurranse?»

«Tja, itte akkurat, men ...» Karen viftet med flasken i retning av den tette sammenstimlingen av folk. «... den andre er verdas sterkeste mann.»

Det søkk i Maja ved lyden av et knyttneveslag. Verdens sterkeste mann – og Aron ville bryne seg på ham!

En mumling steg opp fra forsamlingen. Så lød det spredte tilrop. Den ja, gi’n inn! Deng’n! Itte la’n komma innpå deg!

«At Aron kunne være så dumdristig!» utbrøt Maja. Ikke at hun hadde noe med hva han gjorde, men tanken på at han kunne bli alvorlig skadet, fikk strupen hennes til å snøre seg sammen. «Jeg trodde ikke det om ham, Nelly.»

«Han har vel forsynt seg ta drekket, han, au.» Nellys hud var blek i lyset fra faklene. Fnisingen og ustøheten var som strøket av henne. Nå så hun bare angrende ut.

«Torjus må stanse dem,» sa Maja innbitt og skyndte seg videre. Hun unnskyldte seg til høyre og venstre mens hun tråklet seg frem mot lydene fra slagsmålet.

Hun krympet seg da hun hørte enda et vemmelig klask. Det minnet om når slakterens klubbe sank inn i et seigt kjøttstykke.

Plutselig sperret en ferm kone veien for dem.

«Kan De slippe oss frem, frue?» ba Maja.

«Åffer sku’ je det?» fnyste den andre. «Je sto her først, og je vil se om den pene jyplingen får pryl.»

Maja brydde seg ikke lenger om å være høflig, men ga henne et bestemt dytt i ryggen. «Vi kjenner ham, og må dit med det samme!»

I stedet for å svare, breiet konen seg enda mer, og hektet for sikkerhets skyld armen sin innunder sidemannens, så de ikke kunne snike seg forbi.

Åhhhh! lød det fra tilskuerne. Så kom det et nytt slag, etterfulgt av et dypt stønn.

Maja presset hendene for ørene. Det var som om knyttnevene rammet henne selv. Hun måtte se hva som foregikk – om det var Arons slag som traff, eller den andres! «Jeg er ... hans kone!» ropte hun i fortvilelse.

Endelig snudde konen seg og myste på henne. Det kom et medlidende drag i det rynkete ansiktet. «Er’u kjærringa hass, sier’u?» Hun tok et motvillig skritt til siden. «Ja, da så.»

Maja og Nelly smatt forbi, og med ett sto de fremst i tilskuerskaren.

«Å kjøss meg langsomt ...,» begynte Nelly, men så tidde hun.

Maja ble stående stum og stirre inn i den opplyste ringen. Verdens sterkeste mann måtte også være verdens største! Han raget et helt hode over Aron, og det dampet av de bulende musklene på den bare overkroppen.

Nå sirklet karene langsomt rundt hverandre. Aron hadde kastet trøyen, og blikket hans hang årvåkent ved den andres ansikt.

Maja kulset, for verdens sterkeste mann minnet mer om et dyr enn et menneske. Pannen hans var flat, og øynene lignet små, svarte knappenåler. Men kjevene hans var brede, og stakk så langt frem fra underansiktet at de nesten møtte tuppen på den digre, krokete nesen.

«Ser du Torjus, Nelly?» Hun hvisket, redd for å forstyrre Aron, så motstanderen skulle få inn et slag.

«Nei.» Venninnen lutet seg tett inntil øret hennes. «Ska’ jeg ta meg en runde og kikke etter’n?»

«Ja ... nei. Stå her hos meg,» stotret Maja skjelvende. For nå glimtet det ondt i menneskekjempens øyne, og sleggene av noen armer veivet faretruende nær Arons hode.

Plutselig krøket Aron seg sammen. Svetten drev fra pannen hans, og leppene var en blek strek over den faste haken.

Maja gispet. Var han såret? Han blødde da ingen steder? Hun så for seg hvordan han ville segne om og bli liggende bevisstløs på bakken.

Isteden spente han musklene og fór fremover.

Tilskuerne ropte overrasket opp og trengte seg enda tettere sammen rundt de to. I det samme, som en rambukk, traff Arons hode og skulder verdens sterkeste mann midt i mellomgulvet.

Kroknesen ristet på seg og kikket vantro ned, som om han lurte på hva som hadde truffet ham. Så åpnet han munnen, og et illsint brøl steg mot den mørke himmelen.

«Gode Gud!» Maja klemte seg skremt inntil Nelly. «Han kommer til å drepe Aron!»

«Der er’n Torjus!»

«Hvor?»

«På den andre sida, Maja.» Nelly løftet hendene i været og vinket febrilsk.

«Ser han deg?» Maja våget ikke å ta blikket fra de to mennene.

«Jeg tru’kke det.»

«Så får du løpe bort, da.» Maja ga henne et lite puff. Det hastet, for nå trakk Aron seg bakover, og den digre branden fulgte. Det var kommet noe lurende over ham nå, som om han hadde innsett at han ville få mer motstand enn han hadde regnet med.

Noen rygget, de var nok redde for å havne midt oppi basketaket. Maja tok isteden et skritt frem og lagde en trakt med hendene. «Gi deg nå, Aron!» ropte hun. «Du kom da ikke hit for å slåss?»

De nærmeste tilskuerne buet på henne, og før hun visste ordet av det, hadde en velvoksen mann tatt tak i armene hennes og trukket henne tilbake. «Du får itte ødelegge moroa for oss,» freste han. «Mange ta oss har vedda på bonden.» Han hevet armen hissende mot de kjempende. «Itte gi deg, gutt!»

Flere hengte seg på, og snart ble ropet taktfast. «Itte gi deg! Itte gi deg!»

Kroknesen langet ut med knyttneven, men Aron dukket raskt, og fikk satt inn et spark mot den andres skinnlegg.

Folk jublet. Maja, derimot, kjente at hun begynte å bli kvalm.

Verdens sterkeste mann slo igjen, og denne gangen streifet han Arons skulder så hardt at det nesten kastet ham i bakken.

Maja presset knokene mot leppene. Hvordan skulle dette ende? Hun våget seg til en rask kikk etter Nelly. Var hun ikke snart borte hos Torjus? Den eneste som kunne snakke Aron fra denne galskapen, måtte være hans nærmeste venn.

Det lød en knurrende lyd fra ringen. Den kom fra Aron. Han hadde funnet igjen likevekten, og nå gikk han uredd løs på den svære kjempen. Nevene hans hamret løs på den andres blottede mageparti, så hurtig at bevegelsene nesten var usynlige. Så trakk han seg like raskt tilbake, og ble stående og hive etter pusten.

Denne gangen tok Maja seg i å juble sammen med de andre. Verdens sterkeste mann så kanskje diger og fryktinngytende ut, men han var ikke på langt nær så rask som Aron. Tenk om bonden fra Svingen vant!

Hun rakk ikke å tenke tanken ferdig før noe skjedde ytterst i synsfeltet hennes. Hun vred på hodet for å se. Det var tre svartsmuskede karer som entret kampplassen. «Takk og pris!» hikstet hun, og det flyktige blaffet av kamprus rant bort. Endelig var det noen som ville stanse denne meningsløse slåssingen!

Nå hadde Aron også fått øye på karene, og lot armene synke. I det samme traff motstanderen ham med et hardt svingslag rett over tinningen.

Maja styrtet frem da han gikk i bakken. «Stans med det samme!» ropte hun indignert. «Det der var feigt!»

I et glimt var det som om en av de fremmede mennene smilte til henne. I neste øyeblikk løftet han foten og plantet den i Arons brystkasse.

Nå skjedde allting fort. Rop av ukvemsord og lyden av et voldsomt basketak fylte luften. Maja syntes hun skimtet Torjus en gang, men like etter var han borte igjen. I forsøket på å følge etter, kolliderte hun med en mann som kom ravende ut av ringen med hånden presset mot nesen. Nelly så hun ingen steder. Hvor i all verden hadde hun blitt av? Det var full forvirring, og snart var grensen mellom tilskuere og kjempende visket ut.

Et kvinneskrik fikk Maja til å fryse fast i bakken. «Hjælp’n! Han blei stikki ner!» Det var vel ikke Nelly som ropte? Hun begynte å kaldsvette. Så fylte hun lungene med luft. «Nelly! Hvor er du?»

Til toppen