København var ikke på sitt beste i januar, tenkte Oda, da hun kom ut av flyet på Kastrup, og den kalde vinden slo mot henne. Hun dro kåpen godt sammen og tullet det store ullskjerfet enda en gang rundt halsen og opp over munnen. Hun måtte ikke bli forkjølet nå! Det var riktignok ikke mye som minnet om vinter her – gatene var snøfrie, og det var ikke engang minusgrader. Men himmelen var blygrå, og den iskalde vinden gikk gjennom marg og ben. Så de hastet til hotellet, der herr Due bestilte en stor kanne med varm te.

– Da er det øvelse i Konserthuset klokken fire. Han skjenket mer te til Oda og rakte henne boksen med honning. – Du får pakke ut og hvile litt, så drar vi halv fire. Det skal bli spennende å høre duettene med Louis Zerro. Det er virkelig utrolig at du får synge med ham. Han er et stort navn, enda han ikke er mer enn 30 år gammel. De fleste mener at han blir den neste Caruso!

– Jeg har ikke møtt ham så mange ganger, sa fru Barrat-Due og nippet til teen sin, – men til å være så berømt, er han en meget hyggelig, ung mann. Og han er helt uten divanykker, noe han lett kunne ha lagt seg til, så kjent og beundret som han er. Men han virker som en usedvanlig hyggelig ung mann. Det er i alle fall slik jeg har oppfatter ham.

Og det var slik Oda oppfattet ham også, da de ble presentert for hverandre i konsertlokalet om ettermiddagen.

– Hello, you must be Oda, sa han og rakte henne hånden. Han snakket engelsk med italiensk aksent. – Så hyggelig å møte deg!

Oda klemte hånden hans, og så inn i to mørke, glitrende øyne. Han var ikke bare berømt, tenkte hun, og kjente det brenne i kinnene – han var utrolig kjekk også. Han virket full av liv og optimisme, latteren var smittende og smilet uimotståelig.

Det viste seg at stemmene deres harmonerte svært godt. Til og med Oda hørte at det lød veldig bra. Det var tydelig at alle var fornøyde – både Louis Zerros folk og ekteparet Barrat Due.

– Dette kan bli en minnerik kveld, strålte herr Due. – Dere har stemmer som er skapt for duetter!

– Det er lovende at alle er så fornøyde, smilte Louis og la en arm om Odas skuldre. – Men de har rett, det gikk enda bedre enn jeg hadde trodd. Dette blir en spennende kveld! Jeg gleder meg virkelig til å synge med deg.

Oda var veldig bevisst på armen hans, og trakk seg litt unna. Hun forsto at det bare var en hyggelig gest – slik spontan «nærkontakt» var sikkert helt naturlig for en italiener – men hun følte at hun ble berørt av det på et vis. Men det kjentes bra – kan hende for bra, etter alle bekymringene hjemme. Det føltes befriende godt å møte smil, ros og beundrende blikk i stedet for taushet og kritikk.

Om det hadde gått bra på prøvene, var det ingenting mot hvordan det gikk på konserten. Oda hadde på seg en ny, flammerød kjole som satt som støpt på henne, og som fremhevet den gylne huden og de silkemørke krøllene hennes. Hun hadde en stor, rød silkerose bak det ene øret, og håret var dratt opp på sidene og flommet nedover de bare skuldrene. Hun var et syn – noe Louis ikke unnlot å bemerke.

– My God! utbrøt han, og tok begge hendene hennes. – Du ser fantastisk ut; du er som en gudinne! En nordisk gudinne, la han til, – enda du nesten virker mer sydlandsk enn nordisk.

Oda kjente rødmen flamme over ansiktet. Han så ikke så verst ut selv heller, i mørk smoking, kritthvit skjorte og like hvitt smil.

Det var som om varmen fra hendene hans dro henne inn i en slags boble, der det ikke fantes et eneste problem – bare glede, musikk og sang. Og sang gjorde de – så folk reiste seg og jublet. Klappsalvene tordnet mot dem! Det føltes nesten uvirkelig, tenkte Oda, og kjente gleden og stoltheten strømme gjennom kroppen. Louis tok hånden hennes og løftet den, og de bøyde seg for publikum, som ropte på mer. Så det ble to ekstranummer, til ny øredøvende applaus. Oda var helt uforberedt da Louis etter det siste ekstranummeret la armen om henne, trakk henne mot seg og kysset henne på kinnet.

– You are my goddess, hvisket han i øret hennes. Du er min gudinne!

Gesten fikk publikum til å juble enda mer. Oda holdt på å synke gjennom gulvet, men samtidig føltes det helt fantastisk, for hun sang ikke duett med hvem som helst. Det var ikke mange som fikk æren å opptre sammen med Louis Zerro!

Hun forsto at karrieren hennes hadde tatt et langt skritt fremover med denne konserten. Det ville nok ikke Johannes sette pris på! Da hun kom på ham, trakk hun seg forskrekket litt bort fra Louis, livredd for at det skulle havne et bilde av kysset på forsiden av en avis som også Johannes ville få se!

Til toppen