Ragnhild hadde søkt dekning fra det sure vintersnoen inne i et lunt hjørne på et konditori. Snøen la seg på rutene og ga nesten følelsen av å sitte i en snøhule. Etter å ha tittet på menyen bestemte hun seg for å gi blaffen i linjene akkurat i dag, og bestilte kakao med krem og en vaffel.
Åse og Marie var sent ute. Det var lørdag formiddag. Ragnhild hadde sendt av gårde gutteklassen et par minutter før skoledagen egentlig var slutt. Den gode følelsen av helg senket seg over henne, selv om hun hadde måttet binde skjerfet over hodet for å lage ly for snøværet.
På veien hadde hun stukket innom bok- og papirhandelen og stanset ved stativet med prospektkort. Der fant hun det hun lette etter. Et strålende sommerbilde fra Oslo.
«Jaså, De lengter også etter våren?» smilte ekspeditøren da han tok imot pengene.
«Det er ikke fritt for det,» innrømmet Ragnhild og la kortet inni en bok i skolevesken. «Måtte den komme tidlig i år. Jeg håper dette er det siste vi ser av snøen.»
«Er vi heldige, blåser alt sammen bort.»
Inne på det velduftende konditoriet hentet hun frem postkortet og en penn. Mens hun tenkte på hva hun skulle skrive, tok hun en liten slurk av kakaoen. Den varmet så godt og smakte så deilig sjokolade at hun smattet lavt.

Kjæreste Sverre. Når Oslo ser ut som dette, ber jeg deg komme på et søndagsbesøk og nyte denne vakre byen sammen med meg en hel dag. Du skjønner, jeg skal flytte herfra for godt når kastanjene blomstrer, så jeg vil gjerne få nyte både dem og annet her i byen før jeg drar, og aller helst i ditt gode selskap. Alt godt, din Ragnhild.

Hun fniste av ordene. Sverre kom til å bli målløs da han leste kortet. Hun kunne se det hele for seg. Sverre ved postkassen nede ved veien idet han plukket opp et prospektkort. Først ville han nok studere bildet, deretter ville han snu kortet. Han ville oppfatte invitasjonen om en bytur, deretter lese at hun skulle flytte. Pannen hans ville rynke seg, han ville måtte lese alt sammen på nytt. Så ville sannheten gå opp for ham. Hva ville han da gjøre? Le? Feire? Fortelle det til Bitten? Ikke riktig våge å tro det?
Fornøyd med sine hemmelighetsfulle ord la hun kortet tilbake mellom boksidene. Straks hun passerte en postkasse, skulle hun sende det. Hun hadde litt dårlig samvittighet over å ikke ha fått fortalt alt sammen til Sverre ennå. Men uken hadde vært så hektisk. Dessuten ville hun være hundre prosent sikker på at alt løste seg før hun fortalte at hun skulle flytte.

Til toppen