Prinsen (Heftet)

Serie: Papirslottet 5

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2018
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Papirslottet
Serienummer: 5
ISBN/EAN: 9788202574789
Kategori: Romanserier
Omtale Prinsen

For å få orden på alle tankene går Celia en tur i naturparken. Der møter hun overraskende på faren, som snakker usammenhengende om Olive og det litte hittebarnet. Med ett blir luften fylt av et øredøvende smell.

«Hva var det?» hvisket hun, uten å forvente svar fra sin far, som hun ikke forsto seg på. «Er det noen som skyter? Milde himmel, bare det ikke er enda et fiendtlig skip!»

«Krutt.»

Det korte ordet fikk henne til å rynke pannen. «Krutt?»

«Kruttboden.» Faren blunket ikke.

Celia kunne se redselen sin speile seg i hans øyne.

Da hun snudde seg for å følge blikket hans, gispet hun. En stor, sort røyksky viste seg mellom trærne.

«Kruttboden! Den har gått i luften!» hvisket hun.

Til toppen

Andre utgaver

Prinsen
Bokmål Ebok 2018

Flere bøker av May Lis Ruus:

Utdrag

Mens hun snakket, oppdaget hun med ett at båten lå roligere. Celia så opp. De gled langsomt over den mørke vannflaten.

«Hvorfor ror De ikke?» spurte hun og så seg rundt. Baugen pekte mot Nøstebukten.

«Celia …» kom det fra søsteren i den andre enden av båten. Hun holdt frem en skjelvende hånd. I den hadde hun den store pompongen sin. Den var vidåpen, og smykkene hennes var synlige.

«Hva er det, Fiona?» Celia sendte henne et advarende blikk. Hun måtte ikke vise frem verdisakene sine på den måten.

I det samme snudde rorkaren seg. «Nå skal jeg si til Dem det samme som jeg sa til Deres søster, frøken Piil.»

«Hvordan vet De navnet mitt?» hvisket hun, men det var så lavt at han neppe fikk det med seg. Fiona hadde vel fortalt det.

Skysskaren satt med ansiktet vendt til siden, slik at han skiftet blikket mellom Celia og Fiona.

«Det har seg slik at jeg ikke har tenkt å ro dere til bondelandet. I stedet tar jeg alle sakene deres.» Stemmen hans var lav og truende.

«Hva behager?» utbrøt Celia. Hun var ikke sikker på om hun hadde hørt riktig.

«Dere to fine frøkner skal gå i land der jeg setter dere av, og alle sakene deres blir igjen i båten. Taskene og pompongen.»

De var et stykke fra land, men lyden bar godt, så hun var ikke i tvil om at de ville bli hørt inne på Nøstet om de skrek. Der var det fullt av folk og mange båter.

«Også vennen deres blir igjen her i båten, som sikkerhet. Ham skal jeg lempe i land et annet sted, som sikkerhet på at dere ikke varsler noen.»

Fiona satt hoderystende og stirret ned på pompongen sin. Det virket som om hun alt hadde gitt etter for ransmannen.

«Selvsagt gjør vi ikke som De sier,» ropte Celia, men stemmen var hes på grunn av den såre halsen. Rope om hjelp kunne hun visst ikke.

«Hva skal dere gjøre? Skrike med kråkestemmen Deres?» Mannen lo rått og snudde seg mot Fiona igjen. Han tok i den side jakken hennes, som om han vurderte den. «Ytterklærne vil jeg også ha, og silkestrømpene og skoene. Det kan jeg selge for en god slump, og vil sikkert tilsvare syv dagers inntjening som fløttkar.»

Fiona prøvde å trekke seg unna, men hun kom ikke lenger bakover. De satt i en båt. Omgitt av vann.

«Og hvis vi nekter?» spurte Celia, litt høyere denne gang. Stemmen lød sprukken.

«Så kaster jeg dere over bord,» flirte mannen, som om han allerede hadde tenkt tanken.

Celia sendte ham et utfordrende blikk. «Vi kan begge to svømme.»

«Men det kan ikke han.» Skysskaren gjorde en håndbevegelse mot Holger. «Han synker som et lodd.»

Stumt stirret Celia på Holger. Det var ingen tvil om at det ville skje dersom han havnet i sjøen. Omsider innså hun at de ikke kunne gjøre noe.

Tankene raste gjennom hodet hennes. Hva ville det hjelpe om de ropte på hjelp? Skysskaren kunne dytte søstrene over den lille robåtens reling i løpet av noenøyeblikk, før noen på land så noe og kunne komme dem til unnsetning i en annen båt. Holger kunne ikke hjelpe dem. Med de kraftige armene skysskaren hadde, kunne han utvilsomt klare å dumpe den skadde ut i sjøen også.

«Celia, vi gjør som han krever. Det er bare smykker og penger. De er ikke verdt å risikere livet for.» Fionas stemme var bedende.

«Reis deg, jente.» Skysskaren smalnet blikket.

Celia ristet på hodet. «Nei!»

«Reis deg, og sett deg ved siden av henne.» Stemmen hans var bydende.

«Bare gjør det, Celia. Kom. Du faller ikke over bord om du beveger deg forsiktig.»

Det kunne hun si, det, som satt trygt i bakskuten. Fiona trengte ikke å passere en farlig ransmann i en vinglete båt. Det var ikke vanskelig å forstå hvorfor mannen ville ha dem samlet. Det var for å holde øye med dem. Nå satt han med ryggen til Celia og måtte snu seg hele tiden.

«Celia.» Søsteren vinket henne til seg, og hele holdningen hennes var bedende.

Båten hadde ikke lenger fart. Årene hang et stykke over vannflaten, og fremdeles dryppet små vanndråper ned og laget ringer i vannet.

Det slo Celia at skysskaren ikke kunne slippe årene uten å stå i fare for å miste dem, og da ville han ikke lenger ha overtaket. Uten årer ville han drive.

Skjønt mannen var sterkere enn dem, og kunne fremdeles skubbe dem over bord. Han kunne først slå dem ut med et enkelt slag, og de ville synke. Om ingen på land så det, ville ransmannen bli hjulpet i land innen kort tid. Og ingen ville vite at tre mennesker hadde blitt kastet på sjøen.

Celia kjente at hjertet hamret i brystet hennes. Det fantes ingen åpenbar løsning.

Til toppen

Bøker i serien