En blindvei ut

Revolutionary Road byr ikke på trøst. Denne romanen er til gjengjeld noe av det aller beste amerikansk litteratur hadde å by på i det 20. århundre.

Av Leif Bull

I Revolutionary Road, Richard Yates’ studie av amerikansk forstadsliv på 1950-tallet, møter vi ekteparet Frank og April Wheeler. De mistrives ute i Connecticut, etter å ha flyttet fra New York og etablert seg som familie. De mener bestemt at de ikke passer inn – talentfulle outsider-intellektuelle i en hvitvasket plastikkverden. De drømmer om Paris, hvor Frank kan være fri fra kontorslaveriet. Akkurat hva han skal gjøre der er ikke så viktig. De må da være eslet til noe større enn dette?
Dette er etterkrigstidens middelklassemiljø, et domene vi kjenner godt gjennom forfattere som John Updike og John Cheever, gjennom Douglas Sirks melodramaer (og Todd Haynes’ Sirk-pastisj/hyllest Far from Heaven): hvor plenene er nyklipte, hvor naboene er nysgjerrige, hvor pendlertogene er fylt av dresskledde menn, hvor alle drikker brennevin til lunsj og før middag. Frank gjør så lite som mulig på kontoret: skriver en brosjyre i all hast her, forfører en sekretær der. April passer barn. Kveldene tilbringer de ofte med venneparet Shep og Milly, allierte mot den kunstige idyllen. De ser opp til Frank og April; Frank og April ser ned på dem.

Dårlige takter
Revolutionary Road er med andre ord ingen snill roman. Bare ta en titt på åpningssetningen: «Etter at de siste lydene fra kostymeprøven døde hen, hadde ikke skuespillerne i Laurbærkransen annet å gjøre enn å stå der, tause og hjelpeløse, og blunke over rampelysene mot en tom sal.» Hvordan skal dette gå? Laurbærkransen er en amatørteatergruppe: Skuespillerne er rimelig kultiverte, nesten unge. De vil bare sette opp en forestilling, som et positivt tilskudd til lokalmiljøet. Er det så galt? Vi skjønner med en gang at dette ikke kommer til å gå særlig bra. Når vi finner død, stillhet, hjelpeløshet og tomhet i en enkelt setning, kan vi regne med at det ikke blir stående applaus for the Laurbærkransen.
Men forvarsler til tross spørs det om man som leser er forberedt på den totale ydmykelsen bokens første kapittel byr på. April, stykkets hovedrolleinnehaver, hadde en gang en vag drøm om å bli skuespiller på ordentlig. Hun skulle i hvert fall ikke bli som alle de stakkars konformistene ute i forstedene. Hun og mannen Frank var annerledes, der de levde i Greenwich Village, blant kunstnere og bohemer. Så ble hun gravid, og Frank måtte skaffe seg en hvitsnippjobb, og så trengte de mer plass, og så var de plutselig ute i forstedene allikevel. Men i kveld, premierekvelden, skal hun i det minste imponere venner og bekjente, Frank sitter spent i salen, hun er nydelig der oppe på scenen, og så faller hele stykket sammen. Den mannlige hovedrolleinnehaveren er syk, regissøren må steppe inn, men han ser helt feil ut, og replikker glemmes, og besetningen stivner til, og publikums velvilje hviskes langsomt ut, og når teppet endelig går ned er det en barmhjertighetsgjerning.

Nådeløst om selvbedrag
I skildringen av Laurbærkransens fiasko finner vi et hovedtema i Revolutionary Road, som også går gjennom hele Yates’ forfatterskap: håp, gjerne født av forfengelighet og selvbedrag, avløst av skuffelse, det hele skildret av en forfatter som nekter å snu blikket bort, uansett hvor ubehagelig det blir. Presis og usentimental som en rovfugl peiler Yates seg inn på detaljene som sier så mye: en overdrevent teatralsk håndbevegelse, en klisjé ytret som et visdomsord, en litt for lang pause. Ingen slipper unna.
Men om romanen til tider kan virke nådeløs i sin utlevering, inviterer den aldri til selvtilfreds distansering fra leserens side. Vi får aldri lov til å klappe oss selv på skulderen over hvor vellykte og klarsynte vi er i forhold til bokens mange (selv-)bedragere. Vi kjenner oss igjen oftere enn vi nok kunne ha ønsket.

Formsikker skrivekunst
Revolutionary Road byr ikke på trøst. Som pauseunderholdning i en vanskelig hverdag er den helt ubrukelig. Det kan godt hende du blir sittende igjen med en vond følelse i magen etter endt lesning. Men denne romanen byr likevel på god, gammeldags leseglede: over elegante beskrivelser, over dialoger formet av innsikt i hvordan folk faktisk snakker sammen, over side på side med varsomt utmeislet skrivekunst. Gjennom denne kombinasjonen av slagkraft og formsikkerhet løftes romanen opp blant det aller beste amerikansk litteratur hadde å by på på i det 20. århundre.