Merkelig hvor lenge de gikk langs det nedlagte togsporet. Det virket mye lenger nå. Etter noen dager kom de til en husklynge, og da de søkte ly om natten, mente barna de hørte en togfløyte i det fjerne. Etter Liams beregninger betydde det at toglinjen lå vestover, og at de ville finne den om de bare gikk lenge nok. Så da bar det vestover med dem.

Det var merkelig hvor sulten man ble av å gå så mye. De hadde vært heldige med fangsten i fellene og hadde delt broderlig med Tygrus. Å få tilberedt maten var ikke det enkleste, og å gjøre opp ild våget de bare om de fant et forlatt hus langt unna folk. At det røk fra skorsteinen om natten var det forhåpentligvis ingen som fikk med seg. De sov jo uansett, disse landsbybeboerne. Men bål utendørs våget de ikke. En ting var røyken, men om det sto en morgenfugl i vinduet eller en trett dreng som skulle ut og gjøre sitt fornødne i nattens mulm og mørke, så ville ilden vekke oppsikt. Folk ville ikke ha farende folk rekende på gården, like lite her som andre steder.

De gikk så fort de orket. Det gjaldt å komme seg langt bort fra landsbyen og Jaroslaw. De hadde funnet seg et sted de kunne hvile for noen dager. En forlatt stue langt av sted. Det var Liam som hadde oppdaget den da han satte feller, og de hadde flyttet inn, slik at de slapp å gå så mye. I tre dager hadde de hvilt og spist og hvilt litt til, og da de våknet, hadde de vært mer opplagte enn på lenge og fortalt hverandre vitser og gåter.

– Hei Johan, sa Liam. – Nå skal jeg klare den der gåten din. Kan du ta den en gang til?

Johan var ikke tung å be og ramset viktig opp:

– I rosenlunden blev jeg funden, der min moder tabte mig. Av kjød og blod er hun oprunden, det er ikke jeg. Høie herrer har mig båret, skarpe kniver har mig skåret. Mange har jeg frælst fra nøden, mange har jeg dømt til døden.

Liam tenkte så det knaket. Så fikk han et lurt uttrykk: – Hei Stine, den av oss som greier den, slipper å gå etter mat. Greit?

Stine dro først på det, men så nikket hun. – Greit for meg. Hun hadde nemlig en klar formening om svaret på gåten: – Jeg har svaret! Det er et knivskaft av horn.

– Av horn? Det kan det vel ikke være, sa Liam usikkert.

– Jo, et horn som har falt av hjortemoren.

Han plirte med øynene. – Men moren har vel ikke horn. Det er det faren som har.

– Å, sa Stine. Det var sant. Fillern også!

– Men takk for at du satte meg på tanken. Liam gliste. – Svaret på gåten er fjærpennen. Har jeg rett, Johan? Ei fjør som er mistet av moren og som har dømt mange til døden. Det passer jo med alt i gåten.

– Jaaa, ropte Johan, lykkelig over å slippe å holde på hemmeligheten en dag til. – Den var lur, ikke sant?

– Kjempelur! sa Liam.

Stine sa ingenting. Smatt bare genseren over hodet og gjorde seg klar til å gå ut for å låne mat.

De var begynt å kalle det for å låne. Ikke fordi de noen gang ville kunne betale tilbake, men de kunne jo ikke snakke om å stjele, ikke foran Johan. Hvordan skulle det vel gå med ham i livet om han lærte at stjeling var lov? Egentlig var hun for redd til å gå etter mat, men det var vel rettferdig at de fikk bytte litt på det, når hun tenkte etter. Og Liam hadde tross alt vunnet på ærlig vis.

– Jeg går til de husene vi gikk forbi i forgårs. Tygrus kan bli med, la hun til da hun tenkte på hvor skumle de husene hadde sett ut. Vinduene hadde vært mørke, og den tynne gardinen blafret svakt i trekken.

Det var forresten ikke så lett å se noe nå for tiden, for månen var helt i ne. Men trøsten var at man heller ikke ble så lett oppdaget selv.

Med Tygrus i lenken begynte hun på turen i retning husene. På ryggen hadde hun sekken til Liam. Det var lånesekken deres, og akkurat passe stor til det de trengte. Hun passet på å sette opp fellene på vei bort. Liam hadde lært henne hvordan man gjorde det. Kanskje kom det noe i dem sånn at det vanket noe annet på Tygrus enn brød, vann og neper?

Etter en temmelig lang marsj sto hun inne i forrådet i et slags stabbur som lå på siden av huset. Det var ikke vanskelig å finne ut hvor maten var, for Tygrus luktet seg frem til godsakene og trakk i den retningen.

Hun dristet seg til å tenne talglyset, for rommet var så stummende mørkt, og ingen vinduer hadde det heller. I det svake skinnet så hun at hun var kommet rett. På hyllen fant hun en skinke, to flasker saft, en stor ost, fire neper og et rundt brød. Våget hun å ta alt dette? Sulten rev i tarmene, og hun begynte å legge det ned i sekken. Hjertet dunket hardt over å gjøre noe så ulovlig, men likevel ikke så hardt som forrige gang Liam sendte henne ut på låning. Og forresten så var det mye igjen her inne, så de kom ikke til å sulte, hvem enn det var som bodde her.

Sånn. Nepene nederst, så skinka, osten, brødet og flaskene til sist.

– Her, sa hun til Tygrus. Slengte til ham en skorpe, som han fanget i luften og slafset i seg.

På vei ut la hun merke til flasker med brennevin og glass med syltet frukt på øverste hylle. Brennevinet lot hun stå, men de røde fruktene så så fristende ut at hun ikke greide å motstå dem. Hun strakte seg på tå og fisket frem det ytterste glasset. La det pent ned i sekken. Kanskje skulle hun ta et til? Det var lenge siden de hadde spist noe søtt, og kanskje kunne de spise syltet kirsebær og fortelle vitser hele dagen. Hun strakte seg på tå og forsøkte å fiske frem det bakerste glasset med fingertuppene. Det satt først litt fast, sikkert av alt sukkeret, men snart flyttet det seg tomme for tomme mot kanten.

Har det!

Stine hadde ikke før tenkt tanken før det tunge glasset glapp mellom fingrene hennes og gikk i steingulvet med et brak. Tygrus skvatt unna, og røde flekker la seg seigt i pelsen hans.

– Å hjelpe meg, gispet hun og rykket unna Tygrus, som begynte å slikke opp alt det søte fra gulvet. – Du kan skjære deg!

Så kom hun til å tenke på de som bodde i huset. Bare de ikke våknet. Hun slengte sekken på ryggen og dro med seg Tygrus mot døren. Passet på å dytte ham inn mot veggen, der det var minst røde flekker og dermed minst sjanse for at han skulle skjære seg på potene.

Idet hun kom utenfor, hørte hun stemmer i det fjerne. Høye mannsstemmer som nærmet seg.

Til toppen