Seier og tap (Heftet)

Serie: Hjertets røst 6

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2016
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Hjertets røst
Serienummer: 6
ISBN/EAN: 9788202504106
Kategori: Romanserier
Omtale Seier og tap

En sterk kvinne som følger sitt hjerte
En uforglemmelig kjærlighetshistorie

Gjertrud blir med doktor Kleistmann og hans kone til Trondhjem, der Evelyn skal behandles av en professor som er ekspert på lammelser. I byen støter Gjertrud på en gammel venn som helst ikke vil treffe henne.
Gamle herr Gare vil komme og bo hos Gjertrud. Hun sier ja, men med blandede følelser, for faren har sagt at Ol-Lornts ikke kan hete det samme som ham, og at «fantebarnet» må vekk. Det viser seg at flere er av samme mening,

Gjertrud hadde ikke lyst til å invitere tateren inn. – Sett deg på stabbesteinen der, så skal jeg hente noe mat til deg, sa hun.
Hun brukte ikke lang tid på å finne fram sakene, men det var likevel nok. Da hun skottet ut av kjøkkenvinduet, stivnet hun til. Hva i all verden hadde skjedd der ute?

Til toppen

Andre utgaver

Seier og tap
Bokmål Ebok 2016

Flere bøker av Sigrid Lunde:

Utdrag

Det gikk langsomt, uendelig langsomt. Gamle Ole Lorents var på vei ned trappen, omhyggelig, skritt for skritt, med en stans innimellom.
Klokken var seks om morgenen. Ute var det fremdeles frostspekt natt, og huset var isnende kaldt. Det nyttet ikke å legge i ovnen like før man la seg, justere trekken omhyggelig, og håpe at det fremdeles skulle være en lunk i stuen neste morgen.
Gjertrud var våken. Hun hadde ikke sovet godt denne natten, og hadde stått tidlig opp for å fyre opp.
På loftet var det stille. Litj-Beret sov ennå, og det gjorde gudskjelov Ol-Lorns også. Han hadde gitt lyd fra seg ved firetiden om morgenen, men litj-Beret hadde løpt ned og ordnet med varm melk og litt grøt, og matet og bysset ham. Han ble mett og stille, og så var det til sengs igjen.
Gjertrud sukket. Hun måtte stålsette seg. Hun måtte snakke med faren og få ham til å forstå at det var hun som bestemte her, og ikke han. Han måtte ta hensyn til at hun hadde et arbeid og en hverdag. Var han egentlig i stand til å ta noe ansvar? Kunne hun la ham være alene hjemme når hun måtte var borte i flere dager? Hun kunne uansett ikke overlate Ol-Lorns til ham. Selv det mest dugende mannfolk fikk plutselig ti tommeltotter når de skulle håndtere småbarn. Det var fedre som ikke engang bøyde seg for å hjelpe barnet sitt når det hadde mistet en vott!
Knirk, knirk. Ett og ett skritt. Hun lurte på om faren overdrev med vilje, så hun virkelig skulle forstå hvor vondt han hadde det.
Nå var han nede. Han kikket bort på henne. – Det er slik de har det, fint folk nå. De har et eget kjøkken, sa han.
– Har du sovet godt, far? spurte Gjertrud vennlig.
– Vi gammelkarer sover ikke så godt. Det kjennes som om jeg ikke har hatt blund på øynene.
– Var det gutten som vekket deg?
– Gutten?
Spøkte han, eller ville han bare vri om kniven? Hun renset stemmen med et lite kremt. – Gutten vår.
– Nei. Utrolig hvor stille han er.
Gudskjelov, han mente ikke å være sarkastisk. – Da har du nok sovet litt allikevel, smilte hun. – Jeg har noe kaffe igjen, og jeg har tenkt å bake brød i dag, hvis jeg ikke blir budsendt.
Han dro ut en stol og satte seg. Stolen hennes. Men hun visste at den var hans nå.
Han hadde vært underlig stille og fraværende i går kveld. Han hadde nesten ikke sagt ett ord til litj-Beret, og Ol-Lorns hadde vært luft for ham; gutten kunne like gjerne ha vært en del av inventaret. Når han sa noe, var det om hverdagslige ting, hvordan saker og ting hadde vært hjemme, og hvordan han savnet den tiden da han var sprek som en årsgammel fjording. Ofte stilte han spørsmål som han hadde stilt et øyeblikk før, fordi han allerede hadde glemt svaret. 
Ol-Lorns hadde begynt å gråte oppe på loftet. Han måtte få skiftet reive, og det pleide å bli gjort på det lune kjøkkenet. Gjertrud skottet bort på faren for å se hvordan han reagerte. Han kommenterte ikke barnegråten, satt bare og så ned med en beklemt mine, mens han snurret langsom på kaffekoppen. Brødskiven med smør og sukkerstrø hadde han bare så vidt smakt på, observerte hun.
– Ja, det var mye slik låt da dere vokste opp, sa han. – Tenk at det bare er du, Gjertrud, som kan hjelpe din gamle far! Det er takken man har igjen. Men det er vel slik livet er. Slekt skal følge slekters gang. Slik synger vi.
Triste ord, men sagt i et alminnelig tonefall.
Litj-Beret kom ned med Ol-Lorns. – Du kan kanskje ta ham ute i finstuen? foreslo Gjertrud. – Far trenger litt matro. Han er en gammel mann, vet du.
– Men vil ikke Ol-Lorns fryse, da? spurte litj-Beret troskyldig.
Da sank faren lett sammen. Så rettet han nakken. – Du får si til jenta at det bare er én Ol-Lorns her, sa han, og stemmen var så kald som om den sivet opp fra en nyåpnet grøft.
Litj-Beret svelget, for nå husket hun endelig hva Gjertrud hadde sagt: At hun måtte unngå å bruke navnet på gutten så gamle Ole Lorents hørte det. Jenta skyndte seg ut i finstuen med nedslått blikk. . Det var kaldt der, men det fikk våge seg.
Gjertrud satte seg på gjestestolen tvers overfor faren. Hun lukket øynene og sa en kort, lydløs bordbønn, slik hun pleide. Hun ville ikke ha noen endring på det.
Faren smilte. Det var nesten det første gode smilet siden han gikk av rutebåten. – Du henvender deg fortsatt til Herren?
– Det er min måte. Han er god å ha.
– Vårherre skal alltid ha rosen når noe går godt, men aldri klandres når noe går galt. Da får gammelerik skylden. Han rørte litt på seg. – Det kom kanskje litt brått på, brevet mitt?
Nå var han klar i hodet, forsto Gjertrud.
– Hva mener du, far?
– Jeg ser at du har fantungen ennå.
Noe hardnet inni henne. – Du skal ikke kalle ham fantunge. Det er han ikke.
Ole Lorents presset en mager knoke ned i bordplaten. – Å? Han er kanskje av fint folk, når det kommer til stykket?
– Det er ingen forskjell på en prins og en fattigunge når de er født, far. Det er slike som du og jeg som bestemmer hva han blir til.
– Nei, sier du det? Stemmen hans dryppet av sarkasme.
– Jeg vet godt hva slags problemer han vil få når han vokser opp, far. Ondskapsfulle voksne og uforstandige barn vil slenge stygge ord etter ham. Vi lever i en ond verden. Gudfryktige mennesker burde glede seg til Herren vender tilbake til jorden og fjerner all nød og ondskap!
– Amen, sa faren beskt. – Men dette har du nok ikke forstått, Gjertrud, enda så bokklok du er: at fanteradden bor i gutten fra fødselen av. Den er ikke noe som kommer utenfra. Gode barn oppdrar seg selv, sa min far.
Hun ville ikke svare.
Han tidde en stund, men så kom det. – Du har tjenestejente, Gjertrud. Det er luksus.
– Ja, litj-Beret er ei god jente. Men det er du som bestemmer om hun får fortsette her eller ei.
– Er det jeg? 
– Ja. Jeg kunne ikke være henne foruten da jeg var alene med veslegutten, men nå er du her.
Dette ga åpenbart faren noe å tenke på. – Er hun er dyr?
– Nei. Hun vil ikke ha betalt. Men jeg har da skamfølelse! Hun bør heller få seg tjeneste hos folk som kan betale henne.
Han så kjapt bort på henne, og så ble han sittende og stirre ut vinduet – på den kaldeste og mest snørike marsmåneden i manns minne.
– Jeg har penger på bok, sa han langsomt. – Du vil sikkert at jeg skal betale lønnen hennes, hva det nå blir. Femten-tyve kroner i måneden?
Var han villig til det? Hun våget nesten ikke å tro at han ga etter så lett. – Jeg er glad hvis du gjør det, far. Hun kan hjelpe deg også. Hun er så snill og netthendt.
– Du er utkrøpen nå, ja! Men grunnen til at du trenger henne, Gjertrud, er nok først og fremst for at hun skal ta seg av fantungen mens du har fødselsbud eller andre ærender. Og det venter du at jeg skal betale?
Hun ble trang i halsen. Hun reiste seg, sukket og så trist på ham. – Tror du det blir så mye bedre for deg her hvis jeg gir fra meg gutten?
– Hva mener du? Stemmen skurret.
– Jeg har alltid ønsket meg barn, far, og en familie. Noen mann har jeg ikke, men jeg har tatt veslen til meg, tatt ham til meg i mitt hjerte. Og nå vil du rive det ut?

Til toppen

Bøker i serien