I stormens øye (Heftet)

Serie: Morshjerte 22

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2014
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Morshjerte
Serienummer: 22
ISBN/EAN: 9788202433482
Kategori: Romanserier
Omtale I stormens øye
Maren og Trond savner Oda, og tar seg endelig en tur til Oslo. Eivind kan ikke bli med. Han blir venner med Ole Even, odelsgutten på Høgås, og oppdager at «vesle» Mathilde har blitt en uimotståelig vakker ung pike.
Ole Even er overbevist om at Oda er glad i ham, og at hun med tiden skal bli frue på Høgås. Hun skriver et brev der hun forsøker å sette tingene på plass, men Ole Even er blitt som besatt av henne.
 
Hun behøvde ikke være så mye til husfrue, for han ville bære henne på hendene! Hun skulle få synge og gjøre det hun ville, for han ville ha råd til å skaffe hjelp til husarbeidet og alt slikt som husfruer vanligvis tok hånd om. Oda kunne få gjøre det hun ville, bare hun ble hans! Det måtte hun vel godta, for hun var jo glad i ham – eller brydde seg om ham, da, hvis det var det hun hadde sagt. Det gikk vel ut på ett!

UTDRAG FRA BOKEN:
– Det ligg brev til deg på kommoden i gangen, Ole Even, ropte Lina da unggutten kom inn for å spise nons.
            Ole Even sparket av seg gummistøvlene og dro av seg arbeidsdressen, før han gikk bort til kommoden. Det var ikke ofte han fikk brev. 
            – Jeg tror det er fra Oda, ropte Lina fra kjøkkenet. – Det er i alle fall et oslobrev, og du kjenner vel ikke flere i Oslo?
            Det søkk i Ole Even. Det var snart en måned siden Oda hadde dratt til Oslo, og der var hun fremdeles. Det hadde ikke gått slik han han hadde håpet og trodd – at hun ikke ville komme inn på musikkskolen, slik at hun hadde kommet hjem etter en snau uke. Hjem til ham!
            Han tenkte på henne både dag og natt, og hadde planlagt sankthansfeiringen i minste detalj. Hun hadde sagt ja til å gå sammen med ham til bålplassen, og han hadde sett for seg at de skulle ha danset. Han skulle ha holdt henne tett inntil seg og sagt at hun var det vakreste han visste. At han elsket henne, selv om han hadde fortalt henne det allerede før hun dro – da de gikk tur sammen langs fjæra 17.mai. Han hadde fridd til henne den kvelden! Sagt at han ville hun skulle bli husfrue på Høgås med tiden.
            Han snudde og vendte på den hvite konvolutten. Strøk fingrene over navnet og adressen som Oda hadde skrevet med sirlig håndskrift. Han kjente igjen håndskriften hennes.
            Hun hadde sagt at hun ikke var noe «husfrueemne», og at han fortjente en som var bedre egnet enn henne som kone. Men det fantes ingen bedre, tenkte han med et sårt sting i brystet. Det var henne han var glad i, bare henne! Men i ettertid hadde han innsett at han måtte ha skremt henne. Han hadde gått for fort frem. Han burde ha ventet litt med frieriet, men han hadde følt at han måtte få bundet henne til seg før hun dro til Oslo, slik at hun ikke fant en annen. Men han burde ha ventet, han forsto det nå.
            Hun hadde ikke sagt direkte nei da han fridde, og det hadde han trøstet seg med natt etter natt, når han lå og vred seg og ikke fikk sove. Hun hadde bare sagt at han fortjente en som ville bli en bedre husfrue på Høgås. Hun hadde sagt at hun var glad i ham, eller i alle fall at hun brydde seg om ham. Han husket ikke helt lenger ordrett hva hun hadde sagt, men mente at hun hadde sagt at hun brydde seg om han. Hun hadde da sagt det?
            Nå ville hun ikke komme hjem før til jul, og da ville det bare bli for en kort juleferie. Skolen i Oslo varte i to år. Men han fikk bruke juleferien godt. Han hadde sagt til Lina at de burde ha nyttårsball igjen, slik de hadde hatt hvert år på Høgås før krigen. Og Lina hadde sagt at det var en god ide, å feire freden og friheten dette året. Så det ble nok ball på Høgås i år.
            Han holdt hardt i den hvite konvolutten. Det føltes som om den brant mellom fingrene hans. Han hadde tenkt mye på hva han skulle si til Oda når hun kom hjem. Han ville si at han innså at hun var for ung til å binde seg, men at hun tok feil når hun sa at hun ikke var et godt husfrueemne.
            Hun behøvde ikke være så mye til husfrue, for han ville bære henne på hendene! Hun skulle få synge og gjøre det hun ville, for han ville ha råd til å skaffe hjelp til husarbeidet og alt slikt som husfruer vanligvis tok hånd om. Hun kunne få gjøre det hun ville, bare hun ble hans! Det måtte hun vel godta, for hun var jo glad i ham – eller brydde seg om ham, hvis det var det hun hadde sagt. Det gikk vel ut på ett!
            – Det er mat, Ole Even!
            – E lyt vask meg først, svarte han. – Og skift skjorte. E kjem straks.
            Han dumpet ned på sengen og åpnet brevet forsiktig. Han ville ta vare på både brevet og konvolutten. Med dirrende fingre åpnet han brevarket.
 
Ole Even satt og stirret blindt på brevet. Han hadde lest det minst fire ganger. Det brant i brystet og sved i øynene. Skuffelsen og håpløsheten lå som en sten i magen. Han hadde håpet at det skulle stå noe annet i brevet, men var blitt skuffet. For selv om Oda skrev at hun savnet ham og brydde seg om ham, så gjentok hun at han burde finne en annen enn henne, en som virkelig elsket ham! Gjorde ikke hun det, da?
            Han stønnet lavt. Han ville ikke ha noen annen enn henne! Når hun kom hjem, måtte han få overbevist henne om at hun var den han ville ha, og at hun var mer enn bra nok, både for ham og for Høgås.
            Men hun hadde visst ikke skrevet noe om når hun kom hjem … Blikket fór over brevsiden igjen. Hun måtte se det an, sto det! Betydde det at hun kanskje ikke kom hjem til jul heller? Det var ikke mulig. Selvsagt gjorde hun det! Han måtte bare være tålmodig, ikke presse henne og ikke mase. Det ville ordne seg, bare hun kom hjem.
Men det føltes som om det satt en liten djevel på skulderen hans og flirte av ham. – Vet du hva hun driver med i Oslo, da? hvisket djevelen ondskapsfullt. – Hun synger vel ikke både dag og natt? Det er mange kjekke gutter i Oslo, og oslogutta er ikke beskjedne. De tar for seg!
            Han brettet brevet sammen og la det i skrivebordsskuffen. Han hadde mistet matlysten, men visste at han måtte møte opp ved nonsbordet. Noe annet ville ikke bli godtatt, om han ikke var syk. Og det var han ikke, enda så syk han følte seg – syk og uvel.
            – Var brevet fra Oda? Lina kikket på ham over bordet.
            – Ja, svarte han kort og tok en brødskive. Han hadde ikke lyst til å snakke om det, og slett ikke når de satt rundt bordet alle sammen, både faren, broren og Mathilde.
            – Hvordan har hun det, da? Lina ga seg ikke.
            – Bra. Ho trivest på skulen.
            – Ja, tenk at hun kom inn, sa Lina. – Hun er virkelig et sangtalent av de sjeldne. Jeg er spent på hvor langt hun kan drive det. Men du hadde kanskje håpet at hun ikke kom inn, du, Ole Even? spurte hun og smilte litt. – Du hadde kanskje håpet at hun kom hjem etter kort tid?
            – E unner ho å gjer det ho vil, svarte Ole Even. – Ho kjem no hæm til jul, la han til. – E treffer ho vel da.
            – Skrev hun at hun kommer hjem til jul? Lina kikket fort på ham.
            – Nei, ikkje direkte, men det gjer ho vel? Ho skrev no at ho sakna all, la han til og ble rød. – Ho vil sjølvsagt hæm i jula!
            Lina sa ikke mer, men hun visste at han kom til å bli skuffet. Maren hadde sagt at Ola ville bli i Oslo i julen, for hun ville ikke komme hjem med den lille – i hvert fall ikke ennå. Lina kikket bort på Ole Even igjen. Hun syntes synd på ham. Det var så tydelig at han var alvorlig forelsket. Oda burde fortalt ham at det ikke var bryet verdt å vente, fordi hun skulle ha barn. Hun hadde foreslått for Maren at de skulle la ham få vite om overgrepet mot Oda og om graviditeten. Hun var nesten sikker på at Ole Even ville ha giftet seg med Oda likevel, og godtatt barnet hennes som sitt. Men Maren hadde sagt nei. Det fikk i så fall de to unge gjøre opp om seg i mellom, hadde hun sagt. Når den tid kom.
            – E veit ikkje om Oda er klar til å binde seg enno, hadde Maren sagt. – E trur det er for tidleg for ho å bli glad i nokon – på det viset.
            Det var nok riktig, tenkte Lina. Oda var ung, og det hun hadde opplevd med tyskeren, hadde nok gjort større skade enn de forsto. De fikk gi det tid, tenkte Lina – men hun ville ikke gi opp tanken på at det skulle bli Ole Even og Oda til slutt. Slik hun så det, kunne det bli en god løsning både for Oda, barnet og Ole Even. Og for Høgås, en gang i fremtiden. Hva Even mente om saken, visste hun ikke. Hun kunne ikke diskutere det med ham ennå, og det hadde ingen hast heller, tenkte hun.
            – Ta en skive til, sa hun og rakte Ole Even brødkurven. – Du skal se at alt løser seg.
            – Ka er det som skal løse seg? Er det noko på gang som e ikkje veit? spurte Even og så opp.
            – Ole Even er forelska, sa Mathilde. Det glitret ertende i de store øynene hennes. Hun var blitt en nydelig ungjente, svært lik sin vakre mor.
            – Forelska? Even så overrasket fra Ole Even til Lina. – I kem?
            – I Oda vel! sa Mathilde.
            – I Oda? Ja, ja, nikket Even og satte blikket i sønnen. – Det var ikkje det dummaste du kunna finn på, gut. Men du er nok ikkje den einaste som drømmer om den dråka.
            – Takk for mat! Ole Even reiste seg brått. Stolen skrapte mot gulvet og holdt på å velte. Han var rød i ansiktet.
            – Men du har ikke spist ferdig, sa Lina.
            – E er mett, sa han kort, og dro kjøkkendøren hardt i etter seg.

Til toppen

Andre utgaver

I stormens øye
Bokmål Ebok 2014
I stormens øye
Bokmål Nedlastbar lydbok 2017
Bøker i serien