Gikk det an å leve videre uten å puste? Uten at hjertet slo? Uten at tankene fungerte og etter at alt innvendig hadde stanset opp? Det gjorde visst det. For Evelina var fortsatt i live, selv om det føltes som om hun var død. Det som gjorde at hun forsto at hun fremdeles levde, var lydene. De forferdelige, hese skrikene fra fuglene som kretset rundt nede i den stupbratte ura under henne. Og lyden av småstein og grus som løsnet og raslet mot avgrunnen. Hun sank tungt ned mot den kalde mosen og ble liggende. Hvor lenge hun lå der før tankene, hjertet og resten av henne begynte å virke igjen, hadde hun ingen anelse om. Det kunne handle om sekunder, men det kunne like gjerne være dager og år. Et helt liv. Tiden hadde på en måte stanset i det øyeblikket hun så det gråbrune dyret dytte komsen med de fargerike båndene og det blå forhenget foran kalesjen, foran seg over kanten. Nummenheten satt fremdeles i kroppen og førte med seg en vond, indre skjelving, men hjertet hamret med slik kraft og styrke at hun var redd det skulle sprenge seg ut av brystet, samtidig som hjernen begynte å arbeide. Ailo! tenkte hun i panikk. Ailo ... Hun måtte komme seg fra platået og ned til bunnen av ravinen. Han måtte jo være der nede. Et sted måtte komsen ha stanset sin ville ferd nedover steinura, og der lå han nå. Så redd han måtte være. Så fullstendig vettskremt. Komsen ... den hadde selvfølgelig gitt den lille kroppen som lå reivet inni den, god beskyttelse hver gang den slo mot bakken eller ble truffet av steiner som fulgte med den utfor stupet. Derfor var han i live. Han var i live og i god behold. Dette var tanker hun gjentok om og om igjen for seg selv mens hun møysommelig kom seg på beina. Hun trakk seg fort bort fra kanten av stupet da hun merket hvor skjelven hun var. Nå måtte ikke hun også falle ned i avgrunnen. Hun hadde ingen komse som et beskyttende skall rundt seg. Hun ville dø om hun falt utfor, og hvem skulle da finne den vesle sønnen hennes og ta seg av ham? I noen sekunder, som kanskje var minutter, hun følte det som hun hadde mistet alle begreper om tid, ble hun stående og bare se seg omkring i et forsøk på å samle tankene og få kontroll over angsten og fortvilelsen. Så samlet hun sammen kaffekjelen, kaffeposen og reinskinnet, gikk bort til kløvreinen og la tingene tilbake på kløvet. Nå gjaldt det å finne en vei ned fra platået. Ned mot bunnen av ura. Derfra kunne hun sikkert finne ferdavegen over lavlandet ut mot kysten. Mot de små fiskeværene og tettstedene der det bodde nordmenn som kanskje trengte arbeidshjelp. Der kunne hun slå seg ned med lille Ailo og prøve å tjene penger til livets opphold. Men først måtte hun komme seg ned fra fjellet og finne komsen med barnet sitt. – Hold ut, lille venn, sa hun høyt ut i den stille ettermiddagen da vårsolen allerede hadde begynt å synke. – Hold ut! Ikke vær redd. Snart kommer moren din og hjelper deg. Hun måtte trekke pusten flere ganger for å kjempe mot svimmelheten og følelsen av å ville besvime da et bilde av komsen, liggende opp ned mellom steinene, et kort øyeblikk fylte hennes indre blikk. Hvis han lå med hodet ned ... Alt blodet i kroppen ... Hvor lenge ...? Hun skjøv fra seg tanken og stengte det grusomme bildet ute. Så grep hun tømmene til reinen og begynte å gå ...

Til toppen