Borte ved kornkista smelte Live sint med lokket. – Du løper i skogen og klatrer i trærne som om du var en guttunge, brummet hun og marsjerte med sinte steg tilbake til trauet sitt. – Du er voksen nå, Eirill. Er ikke tiden snart inne for at du finner deg et mannfolk og blir en ærbar kvinne?

Eirill svarte med en liten latter. – Har jeg noen gang sagt noe som får deg til å tro at jeg drømmer om å gifte meg? Det var din drøm, kjære søster.

– Jeg hadde trodd du ville vokse det av deg, svarte Live kort. Hun begynte å måle opp melet til baksten mens hun mumlet litt for seg selv. Så satte hun hendene i siden så melskyen sto og snudde seg tilbake mot de to som befant seg ved døråpningen. – Tidene er annerledes nå, Eirill. Vi kvinnfolk er pliktige til å gifte oss siden det er så få igjen etter at sotten tok så mange. Det kryr av mannfolk som trenger en kjerring inne i Kaupanger, derfor kan du ikke gå her på Stuphedla og være så hjerteløs lenger. Hvordan skal de arme karene få arvinger om ikke noen er villige til å bære dem frem?

Eirill bare himlet med øynene. Hun var lei av å høre de samme ordene fra søsteren dag ut og dag inn. – Bare fordi jeg er i stand til å føde barn, betyr ikke det at jeg er nødt, fnyste hun.

– Det er din plikt som kvinne, slengte Live tilbake. – Vårherre hadde ikke gjort deg i stand til å få barn hvis det ikke var meningen at du skulle bli mor!

Eirill stirret hardt på den bitre søsteren sin. Det var ikke lett å se at de to var søsken. Live var minst et hode høyere enn Eirill og hadde langt, lyst hår som flommet som en foss av gull nedover skuldrene når hun lot det henge løst. Øynene var blå som isbreen, og hun prøvde så godt hun kunne å være velstelt og fin i klærne. Men etter mange barnefødsler og flere våkenetter enn en kunne ha godt av, så hun nå sliten og blek ut, med dype furer i pannen og mørke poser under øynene. Det tidligere så varme og strålende smilet hennes kom stadig sjeldnere frem, og kroppen hennes var lut, som om skuldrene hennes var i ferd med å ramle frem på brystet. Selv om hun bare var snart to og tyve år, syntes Eirill at hun så mye eldre ut.

Eirill, derimot, var liten av vekst, med så mørke øyne at de nesten så svarte ut, og håret var kullsvart som ravnefjær. Hun skar det ofte over når det vokste seg forbi skuldrene, for hun likte ikke at det ble for langt. Da kom det lett i veien eller satte seg fast i greiner ute i skogen.

Ofte følte hun at Live bar nag til henne som var fri til å gjøre som hun ville, og fordi de andre på Stuphedla lot til å godta at Eirill gikk sine egne veier. Tanken slo henne ofte at livet som mor og kone ikke var slik som Live hadde drømt om som barn. Det var hardt, og det satte sine spor. Det var nesten så Eirill syntes synd på søsteren, men det gjorde henne sint at Live ønsket henne den samme skjebnen.

– Herren hadde ikke gjort meg i stand til å velge om det ikke var meningen at jeg skulle få lov til å gjøre det, sa hun bestemt og strøk på dør før Live fikk muligheten til å si noe mer.

Til toppen