Der kjærlighet gror (Heftet)

Serie: Bare Maja 9

Forfatter:

Legg i ønskeliste

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2017
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Bare Maja
Serienummer: 9
ISBN/EAN: 9788202538743
Kategori: Romanserier
Omtale Der kjærlighet gror

En skjebnesvanger løgn
En forbudt forelskelse
E
t sårt savn

Kjærligheten spirer og gror rundt Maja, mens hun selv står på spranget til en helt ny tilværelse. Men i paradiset finnes det slanger, og hånd i hånd med gryende liv vandrer døden. Våger Maja å tro at hennes største drøm går i oppfyllelse når en gutt på Viljars alder blir funnet?

Bare én gang gløttet Maja opp. Den sorte himmelen fikk trekronene til å ligne sprikende dødningefingre. Det lynte igjen, og synet av et ansikt brente seg fast på netthinnen hennes. Hadde det ikke glitret i to ondskapsfulle øyne? Var det et dyr som sto og stirret på henne? Et menneske? Eller noe annet …?

Til toppen

Flere bøker av Liv Almendingen:

Utdrag

De hadde spist så mye fisk de orket, og karene hadde skrytt av eplekompotten med nøtter i. Nå satt de ved det ulmende bålet og så skyene sende gnistrende lynfingre mot den mørke innsjøen og den utydelige bredden på den andre siden.

«Trur’u uværet drar seg hitover i natt, Torjus?» spurte Nelly og klemte seg inntil skulderen hans som en kjælen kattunge.

«Kanskje. Men det kan snu òg. Du er vel ikke redd?»

«Ikke når jeg har deg tel å trøste meg,» smilte hun tillitsfullt opp mot ham.

Maja var nøye med å ikke se på Aron. Han satt på en flat sten foran dem, og bortsett fra når han en sjelden gang snudde seg, var bare muskelspillet i den brede ryggen synlig i det dansende lyset fra bålet.

Det var som om avstanden mellom dem pekte nese av henne, tenkte Maja – særlig etter at Nelly og Torjus danderte et ullteppe over skuldrene, og satt sammenslynget som om de var én. Faren hadde for lengst gått inn, så det var bare de fire.

Hun reiste seg brått.

«Du ska’ vel ikke inn alt?» spurte Nelly.

«Nei, jeg går en liten tur først.»

Nellys øyne smalnet da de streifet Arons steile rygg. «Aleine?» sa hun lavt. «Kommer torda hit, blir’e mørkt som i en sekk.»

«Jeg har tenkt å holde meg langs vannet.»

«Du vi’kke at jeg ska’ bli med, da, Maja?»

Hun ristet på hodet. Hun ville ikke ødelegge venninnens hyggestund med Torjus. Så gikk hun, med ryggen som et stort, strittende øre. Reiste Aron seg? Tenk om Nelly ba ham gå etter henne! Så han i det minste i hennes retning? Men hvorfor skulle han det? sank det i henne. Ingenting var forandret mellom dem. Det var som om gaupeungen, kysset på broen og de hete blikkene på Enerhaugen bare hadde vært en søt drøm. Aron Svingen var den samme mutte mannen som hun hadde møtt på låvedansen på Bjørnstad. Han ønsket ingen ny kvinne i livet sitt – aller minst henne.

Hun fulgte den smale stien langs bredden. Her og der gjorde den en sving rundt en gresstue. Andre steder stupte den nesten ned i vannet, som om den ville leke. Med ett videt den seg ut, før et klippeutspring tvang den oppover.

Da hun nådde toppen, var hun svett og andpusten. Hun stirret mot skogen. Det var som om uværsskyene hadde reist en mørk, ugjennomtrengelig mur foran trestammene, og ikke så mye som en fugl hørtes der innefra.

Hun snudde seg ubesluttsomt. Bålet lyste som en liten prikk der nede, men hun hørte ingen stemmer. Hadde alle gått inn? En bølge av ensomhet slo over henne.

«Nelly ba meg ned på kammerset i kveld,» sa hun høyt, men det at ingen var der for å svare, fikk henne til å føle seg enda mer alene.

Enda et øyeblikk sto hun rådvill. Den mørke skogen foran henne fristet slett ikke, men hun ville ikke komme pilende tilbake med halen mellom bena. Hun strammet kjevene. Aron ville tro at hun snudde fordi han ikke kom etter henne!

Den ydmykende tanken sendte henne hodestups inn blant de dype skyggene. Et lyn slo ned i det samme, og skogen stivnet i et krystallklart maleri, der hver barnål, mosedott og maurtue ble fanget.

Maja jamret lavt, for det tette mørket som fulgte, føltes som å bli blind. Hun blunket bort gnistregnet som flimret for øynene, og strakte armene foran seg. Sakte trådte silhuettene av trærne frem igjen.

Hun holdt pusten mens hun langsomt talte til tre. På tre kom det et tordendrønn som fikk bakken til å riste. «Da er det fortsatt et stykke unna,» hvisket hun fortrøstningsfullt. En liten runde fikk hun vel våge, for syns skyld. Var det ikke her hun hadde gått med faren? Tanken gjorde henne lysere til sinns. I så fall ville hun ende opp ved hytten igjen, bare hun passet på å holde seg til stien. Hun smilte for seg selv. Straks hun var tilbake, ville hun ta med seg litt vaskevann opp, skifte til den myke nattserken og smyge seg ned til Nelly.

Hun fór sammen da det raslet i lyngen. Orm! løp det grøssende nedover ryggen hennes. Men var huggormen ute om kvelden? Hun grep seg til hodet – hun burde da vite slikt! Einar hadde funnet en huggorm en gang, men det var på en sten midt i sommersolen. Og hadde ikke moren jaget bort en ved utedoen? Hadde det vært på kveldstid? Maja bet seg i leppen. Hun hadde vært for liten til å huske det.

Hun våget ikke å røre på føttene, men strakte seg forsiktig mot skyggen av en gren, brøt den av med et skarpt knepp og dunket den i bakken rundt seg. «Husj!» ropte hun skingrende. «Husj med deg!»

Bare stillheten hvisket tilbake, et lavt sus i trekronene. Og så – det neste lynet. Denne gangen kom smellet samtidig med det blendende glimtet, skarpt som et kanonskudd.

Med et skremt «Du gode Gud!» kastet hun hodet bakover og så opp. Uværet måtte være rett over henne!

Still dere aldri under trærne når det tordner, småpiker. Det var et ekko av morens formanende stemme. Hun hadde ikke likt uvær, selv om hun hadde prøvd å skjule det. Maja husket en gang de hadde sittet tett sammen under teppene, mens det braket og blinket som om verden skulle gå under. Morens ansikt hadde vært blekt og sammenbitt, og den trøstende stemmen ustø.

Hun kastet grenen fra seg og begynte å springe. Et ormebitt kunne hun kanskje overleve, men ikke et digert tre som kom deisende i hodet på henne. «Hvorfor snudde jeg ikke?» pustet hun. «Du er en tosk, Maja Lillås – en ordentlig tosk!»



Hun visste ikke hvor lenge hun hadde kavet seg videre, med tynne skrik av redsel hver gang lynet gjorde skogen hvit og uhyggelig. I sitt fortumlede hode hadde hun nettopp tenkt at hun for lengst burde ha støtt på hytten. Da skjedde to ting samtidig: De første, tunge regndråpene traff håret hennes, og hun innså at hun hadde kommet bort fra stien.

Pesende stanset hun. Svetten drev av henne nå, og blandet seg med fukten fra det tiltagende regnet. «Hva skal jeg gjøre?» hvisket hun fortvilt. En bølge av kvalme fikk henne til å bøye seg og støtte hendene mot knærne. Håret var ikke lenger samlet i en tekkelig knute i nakken, men klebet seg tufsete og fuktig til kinnene. Hvor langt hadde hun løpt? Og i hvilken retning bar det?

«Jeg er nødt til ... å snu!» Hun pustet med vidåpen munn. Det brant i brystet. Hun ventet på et nytt lysglimt, og tvang seg til å holde øynene åpne. Det frosne blaffet viste tett skog, råtnende trestammer og store tuer med siv, som om skogbunnen begynte å bli myrlendt. Hjertet hennes sank. Ingen sti.

Hun vendte seg mot høyre. Innsjøen måtte da være i den retningen? Så stor som den var, kunne hun umulig bomme på den.

Hun la innbitt i vei igjen, med regnet piskende i øynene. Det var som om de blinkende omgivelsene ble flerret av vannrette striper fra oven. Må ikke stanse, må ikke stanse, messet hun taust hver gang kroppen truet med å stivne, paralysert av redsel. Hun måtte komme seg i hus!

Det var som om noe spente ben for henne, men idet hun stupte, skjønte hun at det var det våte skjørtet som hadde tullet seg rundt anklene hennes. Hun rakk ikke å ta seg for, landet på magen og fikk pusten slått ut av seg.

Nå dør jeg! I et gispende øyeblikk kjentes tanken nesten som en lise. Smerten kom først da brystkassen trakk seg sammen igjen og lot henne trekke et befriende åndedrag.

Hun kavet seg møysommelig opp på alle fire, med hjerteslagene dundrende i ørene. Det sved oppetter leggene der tornekjerr og lyng hadde rispet henne til blods. Hun dukket hodet ned mellom skuldrene da et nytt tordenskrall slo mot henne som en knyttneve.

Skakende ga hun seg over til redselen, krøp sammen og trykket ryggen inntil en råtten rot, mens hun ventet på at et lyn skulle finne henne og gjøre slutt på alt.

Bare én gang gløttet hun opp. Den sorte himmelen fikk trekronene til å ligne sprikende dødningefingre. Det lynte igjen, og synet av et ansikt brant seg fast på netthinnen hennes. Hadde det ikke glitret i to ondskapsfulle øyne? Var det et dyr som sto og stirret på henne? Et menneske? Eller noe annet ...?

Til toppen

Bøker i serien