Vuggebarn (Heftet)

Serie: Hvite hjerter 4

Forfatter:

Legg i ønskeliste

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2017
Antall sider: 253
Forlag: Cappelen Damm AS
Språk: Bokmål
Serie: Hvite hjerter
Serienummer: 4
ISBN/EAN: 9788202538620
Kategori: Romanserier
Omtale Vuggebarn
Oliver er sporløst forsvunnet, og Ellinor hjelper Justin med å lete. Samtidig må hun trå til på fødselsstiftelsen nå som jordmor Ingrid ligger syk. Amelia våker over søsteren, som fantaserer om 'en Olav'. I ledige stunder er Amelia oppslukt av den gamle dagboken. Hvem har ønsket å dele Christianes historie med henne - og hvorfor?
En sprakende lyd fikk henne til å kikke ned, og hun oppdaget at hun sto på is. Rosetter av sprukken is spredte seg rundt føttene hennes. Noe under isen fanget oppmerksomheten hennes. Hun satte seg ned og begynte å børste bort snøen. Først sakte, så fortere. Hun skrek da hun så de brustne barneøynene som stirret på henne.

Til toppen

Utdrag

Hun lå i sengen med øynene lukket. For hvert åndedrag hun tok, kjente hun at lungene ikke ville fylles med luft. Svake surklelyder lød hver gang hun forsøkte å trekke pusten dypt, og i brystet slo hjertet fort og tungt. Verst var likevel frysningene. Selv om hun visste at hun hadde feber, hutret hun. Det var som om kulden kom innenfra, og enda Amelia hadde lagt et ekstra teppe over henne, frøs hun så hun skalv.

Hun krøp sammen under teppene i et forsøk på å få varmen i kroppen, men frysningene fortsatte å ri henne.

Hvordan hadde hun kunnet bli syk så fort? Hun hadde da vært frisk i morges, da hun sto opp? Legene hadde spurt om hun hadde vært forkjølet, eller om hun den siste tiden hadde vært ualminnelig trett, men hun hadde ikke følt seg syk. Hun hadde kanskje frosset noen dager, men syk hadde hun ikke vært.

«Fryser du?» spurte Amelia og la teppet bedre rundt henne.

Ingrid orket ikke å svare, bare nikket idet et kraftig sting i brystet fikk henne til å krøke seg sammen av smerte.

Amelia støttet henne opp i ryggen med en ny pute, før hun holdt frem et glass med vann.

«Her, forsøk å drikke litt,» ba søsteren, som trofast hadde sittet ved sengen hennes etter at legene tidligere i dag hadde undersøkt henne og fortalt at hun var syk.

Ingrid så opp på søsterens ansikt. Det lå ro i de blå øynene, og rundt munnen et lite, men insisterende smil. Selv om Amelia hadde vært elev i kun noen måneder, var hun allerede en god sykepleierske. Hun hadde riktignok ennå mye å lære når det gjaldt det teoretiske, men det lå for henne å pleie syke. Det hadde med vesenet hennes å gjøre, trodde Ingrid, det gjaldt alle de dyktigste pleierskene. De hadde en egen ro som smittet over på den syke, samtidig som de alltid prøvde å gjøre tilværelsen bedre for pasienten.

Lydig tok hun noen munnfuller av vannet, før hun falt tilbake mot putene igjen. Krupøs lungebetennelse. Hun hadde pleiet barn med sykdommen, og hun hadde sett dem dø av den. En av kvinnene hun var blitt kjent med i tiden på Ullevaal Sygehus, som også var elev i sykepleien, døde dessuten av lungebetennelse den første vinteren hun bodde i hovedstaden.

I det ene øyeblikket hadde venninnen vært full av humør og livskraft. I det neste kjempet hun for livet for hvert smertefulle åndedrag. Etter noen dager maktet ikke hjertet hennes mer. Belastningen ble for stor, hjertet sluttet å slå – og Stina var ikke mer.

Ingrid lot øynene gli igjen. I årene hun hadde vært søsterelev og jordmor, hadde hun flere ganger vært vitne til hvor uforvarende sykdom og død rammet. Hun hadde visst at man aldri kunne ta for gitt at man var frisk. Likevel var det først nå, når hun selv var blitt syk, at hun innså at både sykdom og død rammet blindt og nådeløst.

Hun trakk etter været og kjente brystet heve seg, for så å senke seg igjen. Puste inn, puste ut. Hun kunne tvinge seg selv til å trekke luft inn i de syke lungene, men hjertets slag rådet hun ikke over.

Ennå var det tidlig i sykdomsforløpet. Dem hun hadde sett dø av lungebetennelse, døde etter omtrent en ukes sykeleie. Men fra å ha tatt det som en selvfølge at livet lå fremfor henne, som et hav av tid, visste hun at hun nå bare kunne ha dager igjen å leve.

Hun hadde ikke lenger den tiden hun hadde trodd at hun hadde.

Ingrid vred hodet inn mot veggen, for hun ville ikke at Amelia skulle se tårene hennes.

Kanskje ville søsteren tro at hun gråt fordi hun var redd for døden, eller fordi hun hadde vondt, men det var ikke derfor.

Hun gråt for den lille gutten som var i tankene hennes, hun gråt fordi hun aldri hadde fått holde ham i armene, og hun gråt fordi hun aldri hadde fått være moren hans.

Tanken var knapt til å bære.

Hver dag de to siste årene hadde hun angret bittert på valget hun tok den sommerdagen hun fødte – så inderlig hadde hun angret at det var dager da hun følte seg syk. Men på et vis hadde hun tenkt at det ikke var et endelig valg. Et sted, langt inne i hjertet, hadde hun håpet at dagen ville komme da hun fikk holde rundt Olav. Kanskje hun også hadde hatt et nytteløst håp om å få ham tilbake?

Om livstiden hennes snart var omme, ville hun ikke ha mulighet til å endre det største mistaket hun hadde begått i sitt liv.

Tanken på at det snart kunne være for sent, fikk henne til å vri seg av fortvilelse.Hvorfor hadde hun ikke kjempet hardere?

Det som hadde virket umulig, virket med ett enkelt. Hun skulle ikke ha gitt fra seg sønnen. Hvordan hadde hun kunnet gi fra seg sitt eget barn? Hvordan hadde hun kunnet tro at han ville få det bedre hos en annen kvinne?

En svak hoste begynte å raspe i brystet, hun forsøkte å kvele den, men det var umulig å holde igjen. Først da hun klarte å svelge noen små munnfuller vann, stilnet hosten, og hun kunne hvile seg mot putene igjen.

Utmattet fulgte hun søsteren med blikket. Amelia fuktet pannen hennes med en klut, og da hun kikket opp i søsterens bekymrede ansikt og møtte blikket hennes, overveide hun å fortelle henne om Olav. Hvis hun døde, ville hverken Amelia eller faren noen gang få vite at hun hadde født en liten sønn, ingen ville noensinne få vite at den lille gutten som bodde hos ekteparet Haust i Aasgaardstrand, var hennes barn.

Hun kjente at leppene gled fra hverandre, ordene lå på tungen, men hun klarte ikke å uttale dem.

For hva om hun ikke overlevde sykdommen? Hvilken byrde hadde hun da lagt på søsterens skuldre? Om hun ikke sto sykdommen over, måtte hun bære hemmeligheten med seg inn i døden – slik hun måtte med Amelias hemmelighet, den søsteren ikke engang visste om.

Hun lukket øynene på ny og ble liggende og døse.

Måtte Vårherre se i nåde til henne for å bære to så store lønndommer i hjertet.

Til toppen

Bøker i serien