Amelia la den lille i sin mors favn. I hennes egne armer hadde den nyfødte gutten sprellet og skreket, men idet han ble lagt inn mot morens bryst, falt han til ro.

Hun hadde sett det samme mange ganger etter at hun begynte å arbeide på fødselsstiftelsen. Selv om et spedbarn umulig kunne vite at det var i sin mors armer det lå, så var det noe som fikk barnet til å falle til ro.

Hun måtte smile da hun så hvordan den lille kavet etter brystet, før han med stor iver tok for seg av melken, mens den lille hånden hvilte over morens hjerte. Men det var ikke bare utsiktene til å bli mett som gjorde barna rolige, trodde hun. De nyfødte var mest tilfredse når de fikk ligge inntil moren, også etter at de hadde fått mat. Kanskje det var lyden av morens hjerte som beroliget dem? Det ville i så fall ikke være underlig. Da de lå i morens liv, var de omsluttet av varme og nærhet, og ble bysset av både morens bevegelser og hjerteslag.

Den nybakte moren kikket inntatt på sønnen før hun strøk ham over det dunete hodet og kysset ham.

Kanskje det var det de små merket? Morens hengivenhet?

«Søster Amelia?»

Underjordmoren, som for litt siden hadde gått ut i vestibylen etter å ha blitt tilkalt, kom bort til henne.

«De er ønsket til mottagelsen.»

Hun skulle til å spørre hva det gjaldt, men underjordmoren hastet videre.

Hun fikk øye på ham straks hun kom ut i mottagelsen, og bråstanset. Han sto med ryggen til henne, borte ved skranken, der han snakket med forstanderinnen.

Hun kjente at hun ble varm og glad og kald og nervøs om hverandre. Men hvorfor hadde Erik kommet hit? Og hvorfor hadde han bedt om å få snakke med henne?

Om det da var han som ønsket å snakke med henne.

Hun speidet rundt i vestibylen. Men hun kunne ikke se noen andre som kunne tenkes å ville ha kontakt med nettopp henne.

«Søster Amelia?»

Forstanderinnen hadde fått øye på henne og gjorde tegn til at hun skulle komme bort til skranken.

Hun trodde hjertet skulle stanse da han snudde seg mot henne. Så han det? Så han hvordan hun skalv? Merket han at hun unngikk blikket hans? Og så forstanderinnen rosene hun visste at hun hadde fått i kinnene?

«Søster Amelia, doktor Grant er kommet til Ekely for å takke Dem for at De kom hans datter til unnsetning forleden.»

Han har allerede takket meg, fór det gjennom hodet hennes. Tanken fikk henne til å blodrødme. For det som hadde hendt på værelset hennes forleden, ville for alltid forandre livet hennes.

«Jeg er redd jeg ikke fikk takket Dem behørig etterpå,» hørte hun ham si.

Hun løftet blikket og så på ham, et øyeblikk forvirret over hvordan han ordla seg. Som om han ikke kjente henne. Som om det som hadde hendt mellom dem, aldri hadde skjedd.

Men da hun så inn i øynene hans, og så at de luet på samme måte som det luet i brystet hennes, visste hun at han tenkte på nøyaktig det samme som henne.

Og alt hun ville, var å legge hendene om ansiktet hans og kysse ham.

Erik rakte frem en konfekteske pyntet med rødt silkebånd.

«Min datter og jeg ønsket å gi Dem denne. Naturligvis en altfor beskjeden takk for Deres dåd, men ingen gave vil uansett kunne gjenspeile min takknemlighet for Deres snarrådighet.»

Hun tok imot konfektesken. Men det var ikke den hun festet seg ved. Det var hånden hans, som strøk henne nesten umerkelig over håndbaken.

Hun neide og så ned. For hun kunne ikke se på ham. Tankene stokket seg, og hjertet hoppet og spratt.

«Takk,» var det beste hun klarte å presse frem. Hun hadde ikke trodd at hun ville få se ham igjen før neste søndag, slik de hadde avtalt. Men så hadde han plutselig stått der. «Jeg gjorde bare det enhver annen ville ha gjort.»

«Jeg tror De er altfor beskjeden, søster Amelia,» skjøt forstanderinnen inn. «Helene sa selv at De reddet henne.»

«Oversøster Mary har rett,» istemte Erik. «Helene sier at det var Deres fortjeneste at hun ikke … druknet.»

Tonefallet hans forvirret henne igjen. Men hun forsto. De måtte snakke som om ingenting var hendt. Som om han for henne var den forhenværende overlegen ved barnehospitalet, og som om hun for ham var søsterelev – og ingenting annet.

Til toppen