– Ja … det gjelder altså … Ordene stokket seg for Mobro. Hadde jeg ikke visst bedre, ville jeg sagt han var blitt gammel, tenkte Anna. For hun visste at det ikke var alderen som fikk ham til å stotre og stamme og knapt få frem et begripelig ord. Det var fordi han hadde vanskelig for å få sagt det han var kommet for å si. Det hun visste han ville si. Hun knyttet nevene, boret neglene i håndflaten så det gjorde vondt. Det hjalp ikke det minste. Hun var like full av angst. Ingen av de andre sa noe. Constance satt ved enden av bordet, ved siden av Mobro. Selv satt hun ved siden av henne, mens Joakim hadde krøpet opp i benken ved vinduet. På plassen til Heine, der han hadde brukt å sitte. Så mye som er forandret her på få år, tenkte hun bittert. Mor som er borte. Besta og Bessfar som er døde de og. Heine som har flyttet ut, fått egen familie og eget hus. Nå ventet hun bare på å få høre at også hun og Johan måtte ut av gården. – Ja, det gjelder altså bruket. Smedbakken, sa Mobro. Han hadde sagt det samme kanskje tre ganger nå, bare med forskjellige ord, men uten å komme til saken. – Du er kommet for å si at Joakim skal ha gården, sa Anna mellom sammenbitte tenner. Det var bedre å få det overstått enn å gå rundt den varme grøten i evigheter. – Jo, men … Jeg … Vi vil ikke at du skal … sitte tomhendt igjen, Ingeborg Anna. Anna svelget og svelget. Hun måtte se i øynene at hun ble tvunget til å flytte fra Smedbakken. Hun stirret på ham. Hadde lyst til å si det ville vært bedre om Bessfar hadde fått selge bruket til Georg Franzén, den gangen han ble lurt til å undertegne salgspapirene, godt hjulpet av finere kjøpebrennevin. Den gangen hadde Mobro reddet dem, lagt kniven inntil strupen på Christopher for å få kjøpekontrakten annullert. Så viste det seg altså bare å ha vært en utsettelse. Nå, snart fire år etter, var svikeren onkelen selv, han som tok bruket fra henne. Mobro så bort på Joakim, som hadde slått blikket ned og satt og gransket hendene som han hadde lagt i fanget. Så flyttet han blikket over til Constance. Hun nikket oppmuntrende tilbake, smilte så vidt. – Du og Johan skal selvsagt få rimelig tid til å finne dere et annet sted å bo. Og når det gjelder smia, har Joakim her sagt han ikke har bruk for den, i hvert fall ikke til å begynne med. Det er jo så mye annet han må sette seg inn i, særlig nå som det går mot sommer og hektiske dager. Så smia kan du bruke inntil videre, og sikkert så lenge du vil. Utstyret der er dessuten ditt. Såpass har jeg da fått med meg, at du fikk det i gave av Heine, da du og Johan giftet dere. Mobro hadde endelig fått stemmen på glid. Kanskje fordi hun tok beslutningen hans med rimelig fatning. Hadde han fryktet hun skulle ta til tårene? Trygle og be om å få beholde gården? Eller bli rasende og beskylde ham for å behandle henne og Johan urettferdig? Nei, den gleden ville hun ikke gi Joakim. Hun ville verken vise tårer eller hvor rasende hun var, dessuten ville det ikke hjelpe. Beslutningen var allerede tatt. Smedbakken gled ut mellom fingrene hennes, og det var ikke noe hun kunne gjøre med det. Mest følte hun en slags bitter avmakt. Hun hadde levd i håpet så lenge, klamret seg til en ørliten strime av en barnslig drøm om at de likevel skulle få overta bruket. Men hvem vil vel gi fra seg en gård man har rett til å arve? Ikke Joakim, i hvert fall.

Til toppen