Den unge mannen smilte bredt. «Vil De at jeg skal kjøre Dem? Det er godt stykke igjen til De er fremme, og med kofferten …»

         «Ellers takk, jeg foretrekker å spasere,» sa Ragnhild fort. Hun hørte at hun lød uhøflig, og forsøkte å mildne litt. «Men takk for tilbudet. Hadde det vært regnvær, skal De se jeg hadde takket ja.»
         «Da får jeg håpe det regner neste gang jeg treffer Dem,» sa mannen ubesværet.

         Var det et blunk? tenkte Ragnhild perpleks. Sto han her og flørtet med henne? «Jeg må nesten komme meg av gårde.» Den flørtete fremtredenen hans irriterte henne grenseløst. Han skulle bare ikke innbille seg noe!
         «Jeg skal ikke hefte frøkna mer. Jeg heter forresten Sverre,» sa han i en tone som tydet på at han slett ikke hadde tatt seg nær av hennes avvisning. «Pass godt på Dem selv på Tangholmen,» sa han, og denne gangen var tonen alvorlig. Så hevet han hånden til avskjed og spaserte sakte oppover veien mot gården.
         Ragnhild løftet kofferten og gikk med bestemte skritt videre. Hjertet hamret, både på grunn av hennes egen oppførsel og fordi ordene hans hadde satt en støkk i henne. Pass godt på Dem selv på Tangholmen. Hva var det han hadde ment? Hun skjøv det til side og tenkte på sin egen opptreden. Igjen hadde følelsene tatt overhånd. Slik hadde hun oppført seg helt siden valget som forandret livet hennes i fjor høst. Ved et par anledninger det siste året hadde menn vist henne interesse, og begge gangene hadde hun hugget dem rett av, brått og uhøflig. Det var ikke riktig, men det var lettere å være sint enn trist.

         Solsteken fikk svetten til å perle seg i pannen, og hun kjente at kjolen var våt under ryggsekken. Et par ganger måtte hun sette seg på kofferten for å hvile litt, og da angret hun nesten på at hun hadde takket nei til tilbudet om skyss.           

         Da med ett åpnet landskapet seg foran henne, og havet kom til syne med et dryss av øyer og holmer. Sjøen glitret i sollyset. Nå sto hun på en lav bakketopp, og veien ble til en smalere kjerrevei som førte ned til et stort, åpent område. Der fremme kunne hun se flere bygninger som omkranset et stort tun.

         Det måtte være her! tenkte Ragnhild oppglødd.

         Og ganske riktig, et skilt med hvitmalte bokstaver var festet til to stolper på den smale kjerreveien. TANGHOLMEN FERIEKOLONI. Skiltet dannet en slags portal, og forventningene bruste i henne da hun gikk den slake nedoverbakken mot byggene. Bakken endte i svaberg, foruten en liten vik med lys sand og noen spredte tangklaser. Det så ordentlig skjønt ut. Hun saktnet farten og sugde inn omgivelsene. En lett bris fra sjøen kjølte henne behagelig ned etter turen, og det lød måkeskrik i det fjerne.
         «For et idyllisk sted,» hvisket hun henført til seg selv, og kunne ikke unngå å smile. Hva skulle det være å passe seg for på Tangholmen? Denne Sverre var sikkert i tjeneste på storgården og gjorde alt han kunne for å lure byjentene som kom til feriekolonien.

         Med den tanken avskrev hun både mannen og ordene hans idet hun krysset tunet, mot sitt nye hjem for de neste seks ukene.

Til toppen