Sommerfuglfangeren (Heftet)

Serie: Årringer 37

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2018
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Årringer
Serienummer: 37
ISBN/EAN: 9788202572693
Kategori: Romanserier
Omtale Sommerfuglfangeren
Silja følte det som blodet frøs til is i hele kroppen. At presten sto foran henne med foldede hender og et sorgfylt uttrykk i det magre ansiktet, kunne bare bety én ting. Det var bare når noen var død at presten kom på uventet besøk.

Varme tårer rant i striper nedover kinnene. Akkurat nå skulle hun gjort hva som helst for at moren kunne ha levd. Silja snufset og tørket tårene etter hvert som de kom. Men du slapp i det minste å se at din datter valgte feil og rotet det til. Nå må jeg ta straffen og konsekvensene. Sorgen hugg tak i hjertet hennes.

Til toppen

Andre utgaver

Sommerfuglfangeren
Bokmål Ebok 2018

Flere bøker av Yvonne Andersen:

Utdrag

Ordene traff henne hardt i brystet. Hun stirret målløs på finnejenta og følte at hun ble satt grundig til veggs. «Jeg dømmer deg ikke. Husk det. Jeg vet at man kan elske to menn i livet. Ja, flere også.» Silja fiklet med heklekanten på duken. «En del av meg vil at alt skal være slik det var før.» Aino satte blikket i henne igjen. «Før Alva ble unnfanget?» «Jeg klarer ikke å fornekte henne. Nå som hun er født, er jeg sjeleglad for at jeg valgte å beholde henne. Selv om det koster meg dyrt.» «Så du tenkte på å gi henne bort?» Silja bøyde nakken. «Jeg hater meg selv for det,» hvisket hun skamfull. «Mer kaffe?» Aino løftet kaffekjelen og pekte tuten mot Silja. Silja skyndte seg å helle i seg den siste, kalde skvetten og rakte frem koppen. «Det er ingen skam å tenke slik. Det er nok av kvinner før deg som har tenkt det samme. Ikke minst gjort alvor av det. Livet er som et elveos, Silja. Det flyter i alle retninger. Jeg tror du har følt ekte kjærlighet for Engebreth. Nå må du ta vare på minnene.» Hun kjente at hun var på gråten igjen og nikket. «Hva med Alvas far? Hva føler du for ham?» Silja bet seg i underleppen. «Jeg … jeg vet ikke,» innrømmet hun. Aino så bestemt på henne. «Han venter på deg.» «Jeg vet det.» «Men småbrukerlivet i enkle kår får deg til å vegre?» Igjen følte hun seg truffet, og senket blikket. Aino fortsatte. «Vi lider ingen nød her på torpet. Det ser ut til å bli bra potetavling og skogen er full av vilt. Vi har det vi trenger.» «Og du og Aron … dere har det godt sammen?» Nå var det Ainos tur til å vike med blikket. «Det eneste jeg ønsket ble tatt fra oss.» «Barnet?» Aino nikket og ble blank i øynene. Så kikket hun langt på Alva. «Kan jeg få holde henne?» Silja nikket og la barnet i armene til Aino. Det var stille en stund mens Aino så beundrende på den lille. «Det er mye godhet i henne her,» sa hun. «Fra dere begge to.» «Du og Aron kan få flere barn.» Aino stivnet og fikk et sårt uttrykk i ansiktet. «Jeg døde under fødselen. Jeg gjorde virkelig det. Jeg var der, i himmelen eller hvor det var. Mor sa klart fra at jeg ikke bør få flere barn. Jeg tror ikke jeg har evnen til å bære frem en unge. Jeg har allerede mistet to.» Silja ble forferdet og så medlidende på Aino. Hun var på nippet til å spørre om moren hadde sanndrømt eller sett det i et syn at Aino ville dø i barsel, men hun klarte ikke å spørre. Aino reiste seg brått og ga barnet tilbake til Silja. Så tok hun kaffekjelen og satte den tilbake på svartovnen for å lunke på den. Da kom Silja på at Aino kanskje ikke hadde hørt at overfallsmannen var blitt funnet på kirkegården. «Han som var her i fjøset og tok meg med vold … han er funnet. Død. De fant ham nedgravd på kirkegården i en annen manns grav.» Aino fikk noe mørkt i blikket idet hun satte seg. «Og drapsmannen er ikke funnet?» «Det ... det er jo ikke sikkert det dreier seg om drap,» prøvde hun seg, men hun likte ikke blikket til Aino. Det føltes som om det så tvers gjennom henne. Aino sukket. «Hvilken annen dødsårsak er det hvis man er savnet, ligger nedgravd på kirkegården og det aldri har vært noen begravelse?» Silja rødmet og så ned i gulvet. Aino fortsatte: «Lensmannen har visst mye å gjøre for tiden. Og overfallsmannen din har ikke fred til tross for at han ble begravd i vigslet jord. Han har vært innom.» Silja frøs nedover ryggen, men ble brått usikker på hvem Aino mente hadde vært innom. «Har lensmannen vært innom her?» spurte hun tynt. Aino sendte henne et alvorlig, dystert blikk. «Nei, overfallsmannen.» Nå var det som en iskald vind feide gjennom henne. «Ottar Østbø? Men det går da ikke an … han er død.» «Han har vært her to ganger. Han holdt på å skremme vettet av Erling en kveld han skulle ta fjøset. Jeg har også sett han. Han står i fjøsgangen.» Silja kjente hvordan nakkehårene reiste seg. «Mener du som skrømt?» Aino nikket, brøt en bit av formkaken og puttet i munnen. Da gikk det i ytterdøren, og Isabella kom inn i følge med Erling. Sistnevnte bar et fange med ved som han lempet opp i vedkassen ved ovnen. Aron var ikke med. Isabella var rød i øynene. Aino skyndte seg å skjenke i kaffe til henne.

Til toppen

Bøker i serien