Det var helt stille i enkefru Sørensens lille stue, med unntak av et og annet dempet hulk. Gråten hadde nesten stilnet, Elle hadde ikke flere tårer igjen. Klokken tikket på kaminhyllen. Langt i det fjerne, som pakket inn i bomull, hørtes travle lyder fra havnen nede i Kolbjørnsvik.
Elle stirret stivt fremfor seg mens tankene spant vilt. Fortvilet forsøkte hun å forstå det som hadde skjedd. Det hadde bare gått noen minutter siden Jacob stormet ut, men det føltes som en hel evighet. Alt hun hadde drømt om var knust, revet i stykker av hemmelighold og stahet.
Hvorfor hadde hun drøyd med å bryte forlovelsen? Og hvorfor hadde hun nølt så lenge med å skrive til Niels Hansnes? Hennes eneste unnskyldning var at hun hadde kvidd seg slik. Dermed hadde hun skjøvet den ubehagelige oppgaven foran seg, funnet all verdens gode og dårlige grunner til ikke å sette seg ned for å skrive brevet.
Men mest av alt var hun lei seg for at hun ikke hadde fortalt det til Jacob. Når hun tenkte tilbake på hele den miserable historien, kunne hun ikke fatte at hun hadde holdt det skjult for ham. Nå angret hun bitterlig. Somlingen og unnfallenheten gjorde henne både sint og fortvilet, og den eneste hun kunne skylde på, var seg selv.
Hun vaklet da hun omsider reiste seg fra stolen hvor hun hadde sittet sammensunket og i sjokk. Så stavret hun seg mot døren, ett skritt om gangen. Det vakre vårværet slo mot henne da hun kom ut på trappen. Det kjentes som en hån mot sinnsstemningen hennes. Hun følte seg så miserabel der hun ble stående mens hun hev etter pusten. Kroppen kjentes nummen etter den vonde konfrontasjonen med Jacob. Hun hadde bønnfalt ham om å lytte til forklaringen hennes, men han hadde bare avfeid henne og gått sin vei mens hun sto igjen.
Fuglene i hekken foran huset laget et øredøvende spetakkel. Også de hånte henne visst: «Se! Der står den dumme damen,» kvitret en spurv. «Som ikke trodde det gjorde noe at hun var forlovet med en annen!» pep blåmeisen til svar før hele fugleflokken flakset videre til epletreet i enkefru Sørensens lille hage. Der fortsatte de med kjeftingen og kvitringen helt til hun ikke orket mer, og la på sprang ned den lille veistubben kalt Snappekleiv og deretter hjem til Jomfruholmen.
Med gråten i halsen løp hun hele veien hjemover. Hun brydde seg ikke det minste om at det var upassende og om folk så det. Ingenting betydde noe som helst lenger. Alt var ødelagt. Hun hadde innbilt seg selv at det ikke var viktig, men i etterpåklokskapens grelle lys innså hun at hun hadde sveket Jacob ved ikke å være ærlig. Hun var rasende på seg selv.

Til toppen