Søsternålen (Heftet)

Serie: Hvite hjerter 1

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2016
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Hvite hjerter
Serienummer: 1
ISBN/EAN: 9788202503758
Kategori: Romanserier
Omtale Søsternålen

Ekely Hospital, en gåtefull skjærgårdsidyll

Nøtterø, 1911. Amelia er spent på sin første dag som sykepleierskeelev ved Ekely Hospital. Vet hun egentlig hva hun går til? Det er strenge krav til moral og mye hun må forsake, ikke minst kjærligheten. Snart begynner Amelia å merke at huset lever sitt eget liv om natten. Ekely ruger på mørke hemmeligheter fra den tiden hospitalet var en herregård ...

Amelia stirret rundt i hagen som lå badet i det skimrende månelyset. Kjente skrekken fra marerittet vende tilbake. Dette stedet var i ferd med å drive henne fra forstanden.

Til toppen

Andre utgaver

Søsternålen
Bokmål Ebok 2016

Flere bøker av Ann-Christin Gjersøe:

Utdrag

Hestevognen stanset ved veikrysset, og Amelia steg ned. Kusken ga henne kofferten, og hun tok fatt på veien til Ekely.

Sist hun gikk her, hadde hun vært spent og nervøs, men hun hadde gledet seg til det som ventet. Slik føltes det ikke i dag. Da hun reiste fra hospitalet i går, hadde de få fritimene som lå fremfor henne, virket som et hav av tid. Men nå var både friettermiddagen og frisøndagen hennes brukt opp. Først om tre uker ville hun igjen ha en hel dag fri.

Bare tanken gjorde bena tunge der hun ruslet langs landeveien.

Ta deg sammen, Amelia, skjente hun på seg selv. Hun var tross alt en av de heldige som hadde fått elevplass. Dessuten ventet Ingrid og Betty på henne. Betty hadde også reist hjem i går, og hadde antagelig mye å fortelle fra gården, som hun savnet like sterkt som hun selv savnet faren og øya.

Hun hørte en automobil et stykke bak seg, og vred på hodet. Motorvognen kom i rasende fart i hennes retning, innhyllet i en sky av sand. Hun stanset og trakk ut av veien. Antagelig var det doktor Grant, som var blant de heldige som hadde tillatelse til å ferdes på veiene. Hun forventet derfor å se den røde doktorbilen, som den ble kalt, men denne var grønn. Sjåføren saktnet farten, gled opp ved siden av henne og stanset.

Skipsreder Frank Wessel smilte bredt. «Søster Amelia? Hva gjør De her, en søndagskveld? Er De ute og spaserer igjen? Med koffert denne gang, ser jeg.»

Hun grep hardere om koffertens håndtak. «Det er min frisøndag, herr Wessel. Jeg har besøkt min far.»

«Ute på fyret?»

Hun stusset. Hvordan kunne han vite at faren hennes bodde på et fyr? «Ja, jeg reiste ut i går ettermiddag.»

«Jeg skal til Ekely nå, jeg har en avtale med overlege Abildgaard. Kanskje De vil sitte på? De har et anselig stykke å gå, dessuten er det snart mørkt, og jeg synes ikke De bør gå langs veien alene.» Han steg ut av motorvognen.

Amelia nølte, skipsrederen mente antagelig å være høflig, men også han visste at hun var nødt til å avslå. Folk ville trekke gale slutninger om de ankom Ekely sammen.

«Jeg lover å slippe Dem av i behørig avstand fra hospitalet og forstanderinnes haukeblikk,» smilte han skjevt og tok kofferten hennes før hun fikk avslått tilbudet.

«Det er snilt av Dem, herr Wessel. » Hun følte seg forlegen da han gikk rundt automobilen og åpnet døren for henne. Hospitalets reglement var entydig: Som søster kunne hun ikke være alene med en mann. På den annen side satt skipsrederen i hospitalets bestyrelse. Det ville ha stilt seg annerledes om han ikke hadde noen tilknytning til Ekely, ville det ikke? Dessuten ville hun tilbake til hospitalet så fort som mulig.

Hun kløv inn, og herr Wessel satte seg tilbake bak rattet.

«Har De sittet i en automobil før, søster Amelia?» spurte han smilende.

«Nei.» Hun smilte tilbake, men skvatt til da motorvognen skjøt fart og føk av sted. Hun klarte ikke å la være å le.

«Herlig, ikke sant?» humret skipsrederen.

Hun møtte blikket hans. Øynene var brune og vennlige. Den ene munnviken var trukket opp i et smil. Den høyre hånden hvilte på rattet.

Han bar ikke giftering.

Amelia så fremfor seg og foldet hendene hardere i fanget, vel vitende om at varmen hun kjente i ansiktet, farget kinnene lyserøde. Hun hørte sin egen latter forstumme. Den kriblende følelsen hun akkurat hadde følt, forsvant og ble erstattet med en stille redsel. Herr Wessel kjørte fortere enn han burde, gjorde han ikke? Hun skjente på seg selv. Hun syntes naturligvis at han kjørte for fort fordi hun ikke var vant til å sitte i en slik doning. Om hun skulle noen steder, var hun vant til å bli fraktet via sjøveien i farens seilsjekte, eller på land med hest og kjerre. Noen få ganger hadde hun tatt tog.

Men aldri sittet i en automobil.

Hun gløttet bort på herr Wessel igjen. Et selvsikkert smil lå i munnviken. De dype foldene som kom frem når han smilte, spredte seg ut i øyekroken. Han så ikke på henne, blikket var festet på veien, men hun visste at han var klar over at hun betraktet ham. Selvtilliten hans gjorde henne tryggere. Han visste hva han gjorde. Hun burde heller fryde seg over å få lov til å sitte på i stedet for å være engstelig, dessuten var de snart fremme. Hun hadde akkurat tenkt at hun burde si at hun kunne spasere det resterende stykket, da en skygge dukket opp fra intet i skogbrynet på høyre side. Hun rakk å se at det måtte være et dyr, før herr Wessel vred hardt på rattet for å unngå å treffe det, men for sent. Motorvognen bråstanset, et kraftig rykk gikk gjennom kupeen, og Amelia ble først kastet bakover, deretter fremover.

Pannen hennes smalt i frontglasset. Hun kjente ingen smerte, men ble sittende og se forbauset på den knuste rosetten hodet hennes hadde etterlatt seg. Og blodet. Blodet som minnet henne om noe annet. Om størknet blod på en annen glassrute. På en utstoppet tårnfalk på et avstengt barneværelse. På et dukkeskap som ikke var et dukkehus, men et annet hus i miniatyr.

Amelia løftet hånden. Hodet dunket. Hun kjente med fingertuppene mot pannen. Fingrene ble farget røde.

Hun vred hodet langsomt mot herr Wessel. Så ham åpne munnen. Visste at han sa noe, men hun hørte ikke ordene.

Redselen hun hadde kjent i sted, vendte tilbake. Så ble ansiktet hans utydelig. Konturene forsvant. Kroppen ble merkelig tung, deretter kald.

Hun tenkte på ternen.

Så ble alt hvitt.

Til toppen

Bøker i serien