Hjertet hamret mens Anna ventet på at gråten til den gamle tjenestepiken skulle gi seg. Lyden som kom ut av telefonrøret fortalte at noe alvorlig var fatt. Men så lenge Tora hulket høylytt, hadde hun ingen mulighet til å finne ut hva som var så galt. En vond knute av angst la seg i magen. Noe måtte ha skjedd i huset til malerinnen. Men hva? Kunne det være noe med Renate? Eller enda verre, kunne noe ha skjedd med den vesle sønnen? Tanken gjorde henne kvalm av skrekk. Jeg burde ha tatt ham med meg, tenkte Anna fortvilet der hun sto og trippet og ventet på at gråten til tjenestepiken skulle stagge såpass at hun fikk en forklaring. Men hun kunne da ikke bare ha tatt med seg ungen heller, om han ble aldri så forsømt. Det ville være som å stjele et barn. Nå hadde hun riktignok røvet med seg Charlotte fra Sverige, da svigerinnen gikk svanger med vesle Albert. Men det var noe helt annet. Charlotte hadde villet det selv, og Heine var tross alt far til den kommende ungen. Barneforsorgen var de eneste som kunne fjerne unger fra foreldrene på lovlig vis. Det var en lang og omstendelig prosess, men kanskje kunne de agere raskt om situasjonen var kritisk. Slik den muligens var nå. Hun prøvde å trekke pusten rolig noen ganger for å få ned den høye pulsen. – Jeg beklager, hulket tjenestepiken da gråten stilnet såpass at hun klarte å snakke. – Ta den tiden du trenger, sa Anna og forsøkte å holde stemmen stødig. – Men du er nødt til å fortelle meg hva som har skjedd. Er det noe med sønnen til Renate? Stemmen skar ut på slutten. – Nei … Igjen måtte Tora ta en pause før hun fortsatte. – Han er nå i senga, slik … han pleier, han. Kanskje ikke så … Men han er … – Er det Renate da, har det skjedd noe med henne? Igjen tok gråten overhånd, og Anna måtte stålsette seg og vente en ny lang stund, inntil tjenestepiken fikk kontroll over seg selv. Men hun visste i det minste at Eugene var trygg. Enn så lenge, i hvert fall. – Hun har stengt seg inne, fikk Tora hulket frem. – I stua? – Nei, oppe på … atelieret. Der hun … har … malesakene sine. – Men … da har hun vel begynt å male igjen? Det er vel bra, sa Anna og følte seg temmelig forvirret. – Kanskje vil hun bare være i fred? – Ja, men hun maler da ikke! Det høres heller ut som om hun … raserer hele atelieret! Det smeller og braker i vegger og gulv, jeg hører det helt ned i stua, ja, til og med på kjøkkenet. Dessuten skriker hun som et dyr, og roper fæle ting. Jeg blir livredd! Hva om hun kommer ned i stua og … fortsetter der? Jeg frykter for mitt eget liv! Jeg aner ikke … hva jeg … om jeg … Jeg visste ikke hvem jeg skulle ringe til. Jeg tenkte på politiet, men det er da ikke riktig det heller. Frua bestemmer da i sitt eget hus, og hun … Men jeg tror det har rabla helt, at hun er syk i hodet. Veldig syk. Og vi … hun har jo ingen som … Ja, hun snakker jo om denne venninna på Røros. Jeg trodde kanskje det var deg … Dem … da De kom og besøkte henne. Og så hadde jeg ikke noe annet telefonnummer å ringe til. Anna fikk ikke helt grep på den usammenhengende talestrømmen. Nå som tjenestepiken hadde fått stagget gråten, raste ordene ut av henne hulter til bulter. Men såpass fattet hun, at den gamle tjenestepiken var vettskremt, og at Renate virket å ha gått fra forstanden. Hva om hun virkelig kom ned på kjøkkenet hvor sønnen hennes lå? Var hun så syk at hun kunne komme til å skade ham? Pulsen til Anna banket raskere bare ved tanken.

Til toppen