Spirer i aske (Heftet)

Serie: Bare Maja 14

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2017
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Bare Maja
Serienummer: 14
ISBN/EAN: 9788202538804
Kategori: Romanserier
Omtale Spirer i aske

En skjebnesvanger løgn
En forbudt forelskelse
Et sårt savn

Da Maja kommer hjem fra et hyggelig besøk hos Kitty, er hun lykkelig uvitende om det som har skjedd på Bjørnstad. I kjølvannet av tragedien er noen lettet, mens andre søker hevn. Det ingen vet, er at et ondskapens frø er sådd, og at det en dag kommer til å spire ...

«Er det du, Tora?» Maja så med det samme at noe var galt, for den andre var gråhvit og dratt i ansiktet.
«Det har hendt noe ... forferdelig!» gispet Tora og knuget hendene om sjalsnippene.
Frykten hugg tak i Maja. «Det er vel ikke far? Eller en av de små?»

Til toppen

Andre utgaver

Spirer i aske
Bokmål Ebok 2017

Flere bøker av Liv Almendingen:

Utdrag

Etter et halvt år i Amerika hadde Torjus for lengst vennet seg til hvinet fra sagbruket. Faktisk trivdes han med lyden. Det samme med lukten av bark og fersk plank – den minnet ham bittersøtt om hjemme.

Han trakk pusten dypt inn gjennom nesen. Det var et skarpt drag i luften, som om høsten hadde tatt feil av tiden. Det røk til og med fra et par skorstener, og i enden av gaten med lave, sammenklemte hus bjeffet en hund iltert.

Uten å tenke seg om svingte han inn der bikkjeglammet kom fra. «Er du like sint på meg i dag, gamle Hank?» smilte han.

Den sorte og hvite bjørnehunden trakk munnvikene tilbake så tennene ble blottet. Pelsen begynte å bli tynn og grå her og der, men til tross for alderen, var kroppen fortsatt sterk og muskuløs.

«Ja, ja,» sukket Torjus. «Du vet ikke hva du går glipp av, gutt.» Han nikket i retning av de uendelige skogene. «Der ute ligger friheten, ser du, de gode fiskevannene og alle haresporene. Men du skal vel ha større vilt, ikke sant – elg eller bjørn? Jeg blir med på det også, jeg.»

«Gir du aldri opp å bli venner med den, Torjus?»

Den lyse kvinnestemmen drev smilet frem i ansiktet hans. Det var umulig å ikke bli smittet av Filippas gode humør. En stygg ulykke på sagbruket hadde gjort henne til enke da hun knapt var tyve. Likevel var hun full av liv og latter. Bare av og til når hun hvilte blikket på tvillingsønnene, seks år gamle Al og Jordan, hadde Torjus sett et dunkelt vemod i de blågrå øynene.

«Hank og jeg skal på jakt en dag – han vet det bare ikke ennå,» gliste han.

Hun lo, og litt av den myke barmen tittet fristende opp over det slitte bluselivet. Som han ønsket å kunne kjøpe noen lengder kjoletøy til henne! Han hadde sett et himmelblått stoff hos den omreisende kremmeren, og hadde forestilt seg Filippa i det, med det lingule håret utslått i en glitrende vifte. Men der hadde han stanset fantasiene. Hun var en god kvinne, som satte andre foran seg selv. I tillegg var hun litt vill og gal – hun hadde blitt med ham bort til Sam’s Saloon et par kvelder, og hadde tålt flere glass whisky enn han selv. Hun minnet litt om Nelly, men Filippa var nok et par år eldre, mer moden. Han hadde ikke villet spørre henne om alderen, men noen fine rynker hadde alt lagd smale livsstier rundt de uttrykksfulle øynene.

I det samme gikk det kaldt gjennom ham. Sto han ikke her og sammenlignet Filippa med sin elskede Nelly! Erindringen om lykken de hadde eid, var det kjæreste han hadde, og det siste han gjorde da han vendte ryggen til Vesle-Bråtan, var å sverge troskap mot Nellys minne.

«Er du sulten, Torjus?» Filippa nikket mot svartovnen der en stor gryte sto og putret friskt.

Han skulle til å si nei, men i det samme rumlet det høyt i magen. «Er det bønnestuing?»

«Med masse flesk,» smilte hun. «Jeg kjøpte det av Red her forleden.»

«Red? Han har jeg ikke hørt om.»

Hun så overrasket på ham. «Det er den beste jegeren i hele Seattle! Hans far var norsk, men folk hevder at moren var indianer, det er derfor de kaller ham Red. Egentlig heter han Jack Wilson. Du burde ta en prat med ham, Torjus, siden du også liker å jakte. Han sa at han skulle en langtur til Lake Athabasca før høsten kommer. Det skal være så vakkert der oppe!»

Han spisset ører. Filippa måtte ha snakket mye med denne Red, kom han til, ellers hadde hun vel ikke kjent så godt til planene hans. «Ja, kanskje jeg gjør det,» mumlet han, men plutselig fristet det ikke like mye å bli kjent med fangstmannen.

Døren gikk opp, og en hvitlugg med ansiktet grått av støv kom stupende inn. «When’s food, Ma?»

«Snakk norsk, gutt!» fløy hun opp. «Har jeg ikke sagt at vi ikke må glemme hvor vi kommer fra?»

I det samme dukket tvilling nummer to opp, like lys i håret som broren, men ikke fullt så skitten. Han bråstoppet da han fikk øye på Torjus. «Blir du med og fisker etterpå? Vi så en diger ørret i bekken!»

Det himmelblå blikket var så ivrig at Torjus måtte le. «Er du sikker på at det ikke var en dassmort?»

Tvillingene stivnet, og nøyaktig på likt forsvant øyebrynene bekymret oppunder de strie luggene.

«Jeg bare tøyser.» Torjus rusket dem kameratslig i håret. Han likte Filippas sønner, selv om det var tydelig at de manglet en fars faste hånd. Med bare en kvinne i huset, lå de an til å bli to skikkelige rabagaster. «Klart jeg vil fiske ørret! Blir det en fleskesvor til overs, greier jeg kanskje å lokke med meg Hank også.»

«Så godt det ville ha vært å slippe den evige bjeffingen for en stund!» sukket Filippa. «Det er fordi han må stå bundet at han gneldrer.»

«Han har vel ikke bitt noen?» spurte Torjus.

«Nei, men folk er redd ham, kan du skjønne, så stor og rufsete som han er. Da mannen min levde ...» Hun tok seg i det og satte opp et tappert smil. «Jeg er villig til å ofre okseknoken jeg har liggende, bare han kan få løpt fra seg litt.»

«Nå, hva sier dere, gutter?» Torjus blunket til dem. «Først vask, så mat, og så lurer vi ørreten?»

Al og Jordan nikket i takt, og uten at moren trengte å mase, styrtet de bort til vannpumpen utenfor og begynte å vaske seg.

Hun så forfjamset etter dem. «Jeg skulle ønske jeg visste hvordan du gjorde det, Torjus. Jeg kan kjempe med dem hele kvelden, og enda er de skitne som jordekorn når de går til sengs.»

«Å, du må bare bruke det rette lokkemiddelet,» svarte han, men det var ikke fritt for at han kjente seg stolt over å ha slik kustus på guttene.

«Du burde hatt barn selv, Torjus,» sa hun, plutselig alvorlig.

Det var som om et slag traff ham i mellomgulvet. Han hadde en sønn, men tanken fikk det til å vende seg i ham. Hvorfor overlevde gutten når Nelly måtte dø? Det kjentes som en hån!

«Du skal da vel ikke gå?» utbrøt Filippa forvirret da han tok jakken sin.

«Jeg hadde glemt en avtale på sagbruket,» mumlet han uten å se på henne.

«Men guttene trodde at ...»

«Hils dem og si at jeg ikke fikk tid. Kanskje en annen gang.»

Fra øyekroken så han skuffelsen som fór over ansiktet hennes. Men det fikk ikke hjelpe. Han hadde allerede knyttet for tette bånd til denne vesle familien, det skjønte han nå. De to viltre rønnerne hadde umerkelig smøget seg inn i hjertet hans, og moren deres ... Ja, hva var det egentlig han følte for Filippa?

Til toppen

Bøker i serien