Erlend Loe befester sin stilling som en av Norges aller morsomste forfattere i en roman om en familie som er i ferd med å bryte helt sammen.

Av Leif Bull

I Erlend Loes nye roman Stille dager i Mixing Part følger vi ekteparet Bror og Nina Telemann og deres tre barn på sommerferie til Garmisch-Partenkirchen. Nina er norsklærer på gymnaset, og elsker alt som er tysk. Bror er dramaturg på Nationaltheatret: «Drømmer om en dag å skrive teater selv. Et helvetes godt samtidsstykke. Som setter det hele på plass.» Ikke så glad i alt det tyske, derimot veldig glad i uttrykket «nazismens vugge», til Ninas store irritasjon. De er generelt ikke særlig samkjørte, og som ferie er denne turen stort sett ganske stusslig.

Teater i Garmisch-Partenkirchen
Bror – eller Telemann, som Nina kaller ham – gidder som regel ikke å være med på ferieaktiviteter av noe slag, og er mest opptatt av teater. Eller altså: Han har som sagt veldig lyst til å ta teaterverdenen med storm, men får aldri skrevet noe mer enn et par stikkord her og der. (For alle som noen gang har ruget på en naiv-glamorøs kunstnerdrøm, er det mye å gremme seg over i denne boken.) Han grubler mye, og når Nina spør ham hva han tenker på, er svaret alltid «teater», men like ofte og vel så det tenker han mer eller mindre skitne tanker om Nigella Lawson, britisk TV-kokk og sex-symbol. Når han en sjelden gang prøver å få noe på papiret, sniker hun seg gjerne inn der også.

Hans virkelige dramatiske talent, om man kan kalle det dét, dreier seg om å bringe teatrets konvensjoner inn i familie- og selskapslivet. Gjøre det skikkelig ubehagelig, akkurat som på teater: lyve på dramatisk vis eller si brutalt ærlige ting. Som om det å leve i et Ibsenstykke er noe å trakte etter. Det går etter hvert på ekteskapet løs, og Telemanns Nigella-rapsodier glir fra det frustrert kåte til noe mer desperat og forstyrrende.

Kommunikasjonsproblemer
Den rare tittelen kommer fra begynnelsen av romanen, en e-postutveksling mellom Nina og herr og fru Bader, eierne av huset de leier i Garmisch-Partenkirchen. Ekteparet Bader kan ikke engelsk, og bruker derfor et oversettelsesprogram som skaper et særs kronglete pidgin-engelsk: Slik blir Garmisch-Partenkirchen til Mixing Part Churches. Alle husker vel bankebrettet fra Naiv. Super, og dette er absolutt et beslektet grep, noe særpreget Loesk, for å si det sånn. Det som ved første øyekast er en sjarmerende liten tulleting, innkapsler en stor del av romanens tematikk: manglende kommunikasjon, manglende forståelse. Nina må stort sett gjette seg til hva Telemann tenker. Telemann, som ikke skjønner et ord tysk, må bruke Nina som tolk, og hun legger gjerne ord i munnen på ham for å unngå pinlige situasjoner av den typen han er så glad i.

Morsom dialog
Romanens fortolkningsproblematikk gjør seg også gjeldende som litterær form. Det meste av teksten er dialog, uten at det alltid er innlysende hvem det er som snakker, men det hele er utført med stø hånd. Leserens glimtvise forvirring er alltid et resultat av bevisste grep, aldri av slurvete fortellerteknikk.

Den likefremme stemmen vi kjenner godt fra tidligere bøker, er her også denne gang, men den avbrytes til tider av Proust-lange ordstrømmer à la Fakta om Finland når Nigella-drømmeriene tar overhånd, og humoren kan til tider være brutal. Det er noe lekent bedragersk over måten Loe kan sjarmere deg i senk på, for så kort og kontant å minne deg på at du leser om en familie som er i ferd med å bryte helt sammen. Litt som å bli snytt fra gård og grunn i poker av Odd Børretzen, men i positiv forstand, hvis det går an å forestille seg noe slikt.

Med Stille dager i Mixing Part befester Erlend Loe sin stilling som en av Norges aller morsomste forfattere. Samtidig demonstrerer han en total kontroll over sine virkemidler, og en fintfølende omgang med et underliggende alvor, som gir denne lille romanen en helt egen formfullendthet.