De tre rundt bålet var så opptatt at de ikke så Celia da hun smatt inn i huset igjen. Hun ble stående i vinduet og følge med dem. De snublet og falt, lo og ropte. Hele dalen måtte høre dem, og hvis det var en ulv der ute et sted, ville den neppe være i fare for de tre klossmajorene som trodde de skulle finne og skyte den. 

Celia kledde av seg mens hun hele tiden kikket ut.

«Dumme, drukne mannfolk,» mumlet hun halvhøyt, og iført underserken og omslagskorsettet gikk hun bort til køyen for å finne frem nattserken hun hadde sett tidligere på dagen. Den ville hun heller bruke, så kunne hennes egen underserk brukes om dagen, slik den skulle. 

«Gullik, jeg må nok forstyrre deg,» hvisket hun og satte seg på huk foran utstyrskisten. 

Hun klappet kattens myke pels, men det kjentes ikke rett. Fingrene sank nedover, og det var kaldt, ikke varmt. 

Det var ikke Gullik som lå der.

«I alle dager!» utbrøt hun forbauset og trakk opp pelsen. «En … muffe?»

Men det var midt på sommeren. Hvem trengte å varme hendene på denne tiden av året? Hun slapp den og så seg om etter katten. Tenk om han var ute? En katt ville nok kunne være et bytte for en gråbein … selv rever kunne ta katter, hadde hun hørt. 

«Nei og nei,» mumlet hun og løftet på teppene i køyen. 

Katten var ikke der heller. 

«Gullik? Er du her?» hvisket hun mens hun satte seg på gulvet og så under sengebenken, der det var plass for en katt å gjemme seg. 

Alt hun så var stappmørke. Hun skulle hatt lys. Men det var ikke ild på gruen, og lys hadde hun ikke trengt om kvelden siden sommerkvelden var lys nok. 

Selv i mørket tok det ikke lang tid å lete gjennom den lille stuen, og Gullik var der ikke. Celia så mot loftstrappen. Han kunne være ovenpå. Hun listet seg opp mens hun prøvde å trå lett på trinnene så ikke faren skulle våkne. Men der kunne ikke katten være, for den smale døren var lukket. 

Celia gikk ned igjen og satte seg på sengekanten. 

Han er nok bare ute og jakter etter mus, sa hun til seg selv. Alle katter likte å være ute om natten. Gullik var vant til å klare seg selv. Ikke var han kattunge heller. 

Eller så blir han jaktet på. Hun ristet av seg tanken. 

Ute var det blitt stille. Valentin og vennene hadde tydeligvis gått.

Tenk om de er så drukne at de tar feil av Gullik og ulven? 

Nei. De ville gå av seg rusen. Eller så ville de gi opp etter kort tid når de skjønte at det var nytteløst å jakte på en ulv nå. Dalen var stor, bratt og mange steder ikke lett fremkommelig. 

Selv om Celia satt i mørket, kunne hun skjelne nesten alt rundt seg. 

Legg deg. Katten klarer seg selv. I morgen ligger han på benken og venter tålmodig på å bli sluppet inn så han kan få mat. Eller han krafser på døren og vil inn. 

Gjennom glipen i forhenget så hun dansende skygger. Det kunne stamme fra lyktene, men mennene burde ha slukket dem. Celia rynket brynene. Eller … hadde de ikke gått likevel? 

Hun gikk bort til vinduet igjen og løftet på forhenget. Ute på tunet, rett på gresset, sto begge lyktene. Men ikke en levende sjel var å se. Noe så uvørent! Lyktene kunne velte og sette fyr på alt. Huset kunne bli antent. 

«For noen tomsinger.» Celia var nødt til å gå ut og slukke dem selv. 

Kanskje hun kunne se etter om Gullik var i nærheten? Det kunne ikke skade å gå en runde rundt huset. Da hun var i veslehuset, hadde hun ikke sett etter katten, men den kunne ha ligget ute et sted. 

Celia var bare iført undertøyet, og selv om det ikke var noen ute, var hun sjenert nok til å ville ha på seg noe mer. Så hun gikk bort til kisten igjen og lettet på muffen og de to kjolene som lå øverst. Hun skimtet hvitt undertøy, men så også at det var noe annet der, og trakk det frem. 

«La det være en morgenkåpe eller en adrienne,» hvisket hun og reiste seg. 

Og ganske riktig. Plagget var en av de gammeldagse, behagelige hjemmekjolene kvinnene brukte før i tiden når de ikke trengte å pynte seg. Moren hadde flere slike, og dette var en lignende, bortsett fra at den var mer omfangsrik. Stoffet var mykt og glatt, og med så mye pynt at den virket malplassert her på gården. Men hun tok den på seg og kneppet igjen, før hun tråkket i skoene og gikk ut på tunet. Hun bøyde seg, plukket opp den ene lykten og åpnet luken. Idet hun skulle til å blåse ut lyset, fanget sansene opp noe. 

Det var mest en følelse … hun var ikke alene.

Til toppen