Anna var som lammet i kroppen, men aller mest i hodet. Armene og beina til den feberhete datteren ga fra seg små rykninger som bare tiltok i styrke. I det samme sto tjenestejenta Marte ved siden av henne. Hun stirret på Maren i et par sekunder. – Hold henne, Anna, sa hun bare. – Pass på så hun ikke skader seg. Så var Marte borte. Det var som om Anna våknet til. Skjelvende løftet hun opp den rykkende kroppen til Maren og holdt henne i armene sine, samtidig som hun tørket vekk skummet fra munnen, passet på så hun fikk puste. Like etter var Marte tilbake med et fat med kaldt vann og en klut. – Jeg har sett det samme hos sønnen til søsteren min, sa hun forklarende. – Det er slikt som kan skje når slike små får feber. Vi må kjøle ned Maren. Marte la kluten i det kalde vannet og vred den opp. – Legg den på huden hennes, det hjelper. Anna gjorde som hun sa, og la kluten mot det vesle, nakne brystet. Lot den ligge litt. Ga kluten tilbake til Marte, som skylte den på nytt i det kalde vannet. Prøvde å avkjøle pannen til Maren, armene, beina, forsøkte å kjøle ned hele den lille kroppen. Rykningene var i ferd med å gi seg, og Maren så opp på henne med øyne blanke av feber. Hun ga fra seg en ynkelig liten lyd, som hadde hun ikke krefter til å gråte. Det var så altfor tydelig at hun ikke hadde det bra. – Hun har så høy feber, Marte. Tror du … hun har fått spanskesyken? – Jeg vet ikke. Panikken var nær ved å ta Anna. Hva skulle hun gjøre? De måtte få varslet en doktor så fort som råd var. Jeg må få Constance til å telefonere etter hjelp, tenkte hun. Med Maren i armene, bare løselig tullet inn i et tynt bomullspledd, skyndte hun seg ut på kjøkkenet. Nilla, som i det samme kom inn gjennom døren med en kurv med grønnsaker, så straks at noe var galt. – Hva er det? – Maren har fått feber. Jeg er redd det kan være sp… Hun greide ikke å fullføre setningen. Nilla ble hvit i ansiktet og sto med åpen munn. Anna hastet videre ut i gangen i retning kontoret, der Søren og Constance var blitt sittende da hun gikk. Var de der fremdeles? Jo, Søren satt bak skrivepulten, og Constance i den samme skinnstolen. Begge så forundret opp da hun rev opp døren og hastet inn. – Maren er syk, fikk hun ut av seg. – Syk? Constance snappet etter luft. – Ja. Jeg er redd det kan være … spanske… Constance ble likblek, reiste seg og tok et skritt tilbake. Søren satt taus, med åpen munn. – Vi må få tak i en doktor, sa Anna fortvilet. – Men … Constance trakk seg enda et skritt tilbake, vekk fra henne og Maren. – Kjenner du noen doktor, kan du telefonere, si at det haster? sa Anna helt på gråten. – Jeg … – Hun er så fryktelig varm, har feber, og … har nettopp hatt kramper. Jeg kan miste henne, Constance! Det må ikke skje!

Til toppen