Farvel til Paris
2. verdenskrig og en families fall sett gjennom en ungjentes øyne i denne stemningsfulle, rørende romanen fra nobelprisvinneren Le Clézio.
Når Sultens refreng begynner i Paris på 30-tallet, er Ethel fremdeles et barn – privilegert og alvorlig, med en velstående, høyt elsket grandonkel, som lover å sikre hennes fremtid når formuen hans skal testamenteres. Allerede blinker varsellampene: Hva med foreldrene? Kan ikke de sørge for henne? Ethels far viser seg å være en dagdrømmer og lykkejeger, en lettlurt investor som lar seg blande inn i alskens skattejakter og andre bli-rik-i-en-fei-prosjekter, en ivrig bygger av luftslott og kostbare bygårder. Moren står på sidelinjen og ser på, passiv og taus.
Opptakt til krig
Samtidig som formuen er i ferd med å forsvinne, fylles familiens salong med en broket forsamling av mer eller mindre gode venner, familiemedlemmer og tvilsomme gründere. Luften er stinn av sigarettrøyk og pjatt, en grumsete blanding av politisk kynisme, sladder og jødehat. Ethel følger med, noterer og registrerer med sitt unge, klare blikk. «Hun var nok den eneste som, på grunn av alderen, hørte etter uten å si noe. De andre hadde allerede levd brorparten av livet, for dem var ordene bare støy, bare luft. De hadde ikke egentlig noe med virkelighet å gjøre. Kanskje de til og med tjente til å maskere det virkelige livet.»
For Ethel er det virkelige livet noe som skjer et annet sted. I vennskapet til den russiske flyktningjenta Xénia, veslevoksen, selvopptatt og teatralsk, men med et livsløp allerede spekket med drama og intriger. I det gryende forholdet med den unge, halvt britiske jøden Laurent, som skriver sine tilknappete brev fra England mens bombene faller. Når familien må flykte pengelens fra Paris til Nice, blir det i det minste en slutt på det evinnelige salongskvalderet.
Til ungdommen
Det er en hyllest nobelprisvinneren Le Clézio har skrevet, en lyrisk og kjærlig skildring av Ethels gradvise løsrivelse fra et dekadent, besteborgerlig univers hvor nazismens grusomhet ble møtt med knapt nok et skuldertrekk. Uten å preke maner han frem et miljø, og menneskene som befolker det, med syrlig, lavmælt vidd og klok nyanserikdom, skånsomt ivaretatt i Tom Lotheringtons vakre oversettelse.
«Gråtevakkert om eksistensiell hunger [...] det er en musikalitet i hans vakre prosa, som gjør at du kan lese den slik du lytter til musikk» Cathrine Krøger, Dagbladet
«En superb kvinneskildring» Le Figaro
Til toppen
