Hjertet banket hardt og vondt i brystet, og Anna klarte ikke å svelge. Thore merket nok hvor redd hun var, for han vred seg og kavet mer med armene enn hun hadde sett ham gjøre noen gang. Det var som angsten hennes vekket noe til liv i den vesle kroppen. Anna kastet et blikk på Johan, som hun skjønte også var spent, der han satt ved siden av henne, blek og svært alvorlig. Doktoren kremtet et par ganger, flyttet på noen papirer og tok seg god tid før han endelig bestemte seg for hva han skulle si. – Ja, og jeg har for så vidt gode nyheter også, sa han og så på Johan, før han lot blikket hvile på henne og Thore. – Jeg må ta noen forbehold, la han til. – Små barn som Thore har jo ingen mulighet til selv å fortelle oss hva de opplever, så våre diagnoser vil alltid være belemret med mulighet for at vi tar feil. Men basert på min erfaring fra undersøkelse av en rekke småbarn, føler jeg meg rimelig sikker i min sak. Så sikker som jeg kan være. Men jeg vil gjerne foreta noen ytterligere undersøkelser når han er blitt litt større. Ja, i årene fremover. Anna trakk pusten og holdt den. Det var som hun ikke orket å høre det som skulle komme. Helst ville hun holdt hendene for ørene, samtidig som hun ikke ville annet enn suge til seg hvert eneste ord som kom fra doktorens munn. Ennå våget hun ikke å håpe på noe som helst. Doktoren så ut til å ta sats før han fortsatte. – Barnet lider av et betydelig hørselstap. Langt på vei vil man med et vanlig, folkelig uttrykk si at han er døv. Det kan tenkes at han hører noe, men med nåværende hørsel vil han for eksempel ikke være i stand til å oppfatte en normal samtale. Hvilket selvsagt betyr at han vil ha vanskelig for å lære seg å tale normalt. I tillegg har han problemer med synet. Jeg kan si så mye som at han har nedsatt syn. Hvorfor, eller nøyaktig hva som feiler ham, våger jeg ikke å si, det vil i så fall bare bli gjetting eller spekulasjoner. Vi må som sagt gjøre flere undersøkelser og se tiden an. Men synet er bedre enn hørselen, så mye kan jeg si sikkert. Doktoren tok en lang pause mens han vred på hodet og så ut. Anna gjorde det samme. Et strålende sommerlys kom inn gjennom de høye vinduene. De store løvtrærne på den andre siden av gata var irrende grønne, og løvet rørte lett på seg i den svake brisen. Thore kan ikke se det som jeg ser, tenkte hun. Og kanskje vil han aldri gjøre det heller. Tanken var mørk som en vinternatt, og knapt til å fatte. – Så til de gode nyhetene, sa doktoren og snudde seg mot dem igjen. Anna skjønte hun måtte ha holdt pusten lenge. Hun slapp den ut og trakk luften skjelvende inn på nytt. Stirret på doktoren, klarte ikke la være. – Min oppfatning, med de forbehold som alt er nevnt, er at han har et syn som ikke er mer svekket enn at han vil kunne fungere noenlunde normalt med briller. Jeg vil anbefale at dere oppsøker en spesialist på øyesykdommer, jeg kan gi dere en anbefaling. Det er også en mulighet for … Doktoren tok seg i det, før han fortsatte. – Jeg vil ikke gi dere verken løfter eller falske forhåpninger, men det kan tenkes at synsproblemene kan bli redusert etter hvert som han vokser til. At Thore kanskje kunne se med briller, var ikke til å fatte. Anna våget knapt å tro det. – Men hva med hørselen? hvisket hun.

Til toppen