Enkelte bøker slår rett inn. Det er som om de entrer blodbanen på et vis, berører deg nesten fysisk, bryter gjennom når du egentlig skal være opptatt med andre ting. Ikke mange bøker virker slik. Men da jeg ga meg i kast med svenske Anne Swärds Til siste åndedrag, satt jeg i klisteret.

Dette er ei fantastisk bok; solid, gjennomarbeidet håndverk, sugende i sin realistiske mystikk, en historie som fenger med dragende personer som samtidig virker ekte og til fingerspissene troverdige. Handlingen avdekker sannheter, og sløret trekkes til side i et akkurat passe langsomt, pirrende tempo.

Det begynner i Skåne i 1969. Katarina, hovedpersonens mor, sitter høygravid på verandaen i heten og venter på å føde. Hun elsker en person, og er gravid med en annen. Den første er hemmelig, og vi som lesere vet heller ikke hvem han er. Så overtar datteren Lo fortellingen: "Jeg var lykkelig som barn. Og var jeg ikke lykkelig, så forsto jeg det ikke. Hvis det var noe som var feil, så så jeg det ikke." Lo er uten frykt. Moren gjentar det følgende som et mantra for datteren gjennom hele boka: "Pass deg for kjærligheten. Kjærligheten og ormene og motorveien. Kjærligheten, ormene, motorveien, sjøen. Kjærligheten, ormene, motorveien, sjøen. Og ilden." Men Lo lytter ikke til hva de nærmeste vil si henne. Hun er steilt sin egen.

Gressbrann i Skåne
To hele familier er kommet flyttende fra det kalde Norrland, med sitt uuttømmelige vintermørke, sin arbeidsløshet og mygg, til et lite sted i det varme Skåne, til et landskap med eksotiske trær og vekster, arboretet, til et sted de kaller Utkanten, der det ligger ute på landet midt mellom jernbanen, åkrene og sjøen.

Da Lo er seks år gammel, bryter en stor gressbrann løs. Alt brenner, trærne, byggåkeren, markmusene, kalkunskjulene, jorda, på flere steder samtidig. Ilden må være påsatt. I brannslukningsarbeidet møter Lo for første gang den sju år eldre Lukas, som allerede brannskadd denger løs på ilden for å slukke den. En hel natt er alle opptatt med brannslukningen. Ingen legger merke til de to barna som går unna de andre og søker mot hverandre. Lo forstår at det er Lukas som har tent på. Brannatten, med sitt marerittaktige forløp, utgjør et skille.

Lukas og Lo
Et helt spesielt vennskap har begynt. Lo og Lukas (L&L) blir uatskillelige, de oppsøker hverandre, tilbringer så mye som mulig av tiden sammen. Lukas er annerledes, taus, har problemer med skolen, ingen venner, bor alene i et skranglete, lite hus sammen med sin far, Gabriel, en familieløs ungarsk innflytter. Los familie, selv onklene og tantene, bekjemper forholdet med alle midler. Hva kan vel ikke den mye eldre Lukas bringe Lo oppi? Når de nektes å være sammen, må de skape sin egen hemmelige tilværelse. De finner et fraflyttet hus et stykke unna, godt skjult ved en liten sjø, hvor gangjernene har rustet og alskens småkryp tatt over. De kaller det Perlefiskerens hus. Her inne er det møbler, senger og tepper, de finner bøker og samler tilfeldige ting sammen til en liten skatt, de rydder vekk avfall, møll og døde veps, vasker madrassene i sjøen og gjør klar ovnen. Dette er deres sted i de kommende sju årene, den alternative tilværelsen.

De gledes av samme ting. De kan Jean-Luc Godards franske kultfilm Til siste åndedrag fra 1960 utenat, og spiller ofte de ulike scenene, Lo i Jean Seberg-rollen og Lukas i Jean-Paul Belmondo-rollen.

Så skjer syndefallet. Skjønt det aldri betegnes som det. Senere skal Lo dra ut i verden. Hun lever farlig, kaster seg inn i brå forhold til menn hun ikke vet noe om. Hun flakker rundt, i Stockholm, Krakow, New York og Budapest. Langt senere skal hun vende tilbake.

Intens nyanserikdom
Swärds fortelling er rik på handling og nyanser. Personene gis liv i et sanselig språk, som samtidig synes uanfektet og treffende. Arter, planter, dyr og trær nevnes ved navn, ingen liten ting er for unnselig til å bli nevnt med en viss pregnans, uten at det virker påklistret. Forfatteren maner fram en verden som man som leser på en nesten magisk måte plasseres inni.

Hver enkelt episode med de ulike av Los elskere, er også en opplevelse å lese. De står som påler også som små enkeltnoveller, med sin egen handling, ofte med stor spenning og egne godt tegnede karakterer.

Romanen Til siste åndedrag overbeviser ved sin framstilling av smerte og lidelse, helt usentimentalt, samtidig som den fanger deg med sin tydelige handling. Dette er ei bok som kan nytes nærmest som en spenningsroman, men som samtidig bør studeres nøye. Et gjensyn med Godards film Til siste åndedrag kan også kaste lys over Anne Swärds bok på mange vis. Her er ingenting entydig. Kanskje er det de emosjonelt brutale hendelsene som gjør sterkest inntrykk. Teksten bærer et stort alvor, men er fri for patos. Det er strålende dyktig gjort.