Maria klatret opp på steinen og ble stående og speide mot skogen, myrene og åsen. Det var da hun skulle hoppe ned, at hun fikk øye på den mørke skikkelsen mellom trærne. Idet hun forsto hvem det var, forplantet hjerteslagene seg til tinningene. "Helga Urtekone," hvisket hun. "Det er Helga Urtekone."

Den mørkkledde kvinneskikkelsen ble borte mellom trestammene, og Maria hadde plutselig glemt morens advarsler. Hun kastet seg på hesteryggen, nappet i den ene tøylen og ledet Blesa i den retningen urtekona forsvant.

Hun stanset idet hun nådde den glisne skogen. En liten stund ble hun sittende og være mot stillheten. Det var som om alt omkring henne holdt pusten.

Det gikk kaldt nedover ryggen på henne idet hun nok en gang oppdaget kvinnen. Hun hadde rukket å gå et godt stykke, og nå ble skogen tettere. Hun ble borte i alt det grønne.

Det var som om en stemme hvisket at Maria burde snu og ri hjemover, men nysgjerrigheten vant. Hun steg av hesten og landet mykt i mose og gress. Deretter samlet hun tøylene og leide med seg Blesa innover.

Stien ble mer og mer utydelig, og etter en stund var det bare så vidt hun kunne se den. En fornemmelse av at hun kunne være på vei dit Helga bodde, fikk blodet til å strømme raskere i årene. Hun hadde aldri selv visst hvor kvinnen holdt til når hun ikke vandret i fjellet, over myrene og langs åssidene, men folk fikk da tak i henne.

En sak var å følge etter kvinnen til Mørrifjorden den gangen for så mange år siden. Da hadde hun vært sammen med Andreas. Nå var hun alene, og bare Gud visste hva kvinnfolket kunne finne på om hun oppdaget henne.

Maria dro med seg Blesa rundt et tett kratt, og brått åpenbarte en liten stue seg mellom trærne. Tykk, grå røyk veltet ut av skorsteinen. Helga hadde nok akkurat tent i ovnen.

Maria bandt Blesa til en slank bjørkestamme. Hoppa bøyde nakken og ga seg til å beite mens Maria snudde seg mot stua. For alt hun visste, kunne Helga ha oppdaget henne, men hun trodde ikke det. Kvinnen hadde hatt det travelt, hun hadde ikke sett seg tilbake.

Det dunket i hele kroppen, og da Maria gikk ut på den lille lysningen, måtte hun trekke pusten en ekstra gang. Det var begynte å skumre, og hun kunne merke sin egen frykt. Kvinnen hadde riktignok aldri gjort henne ille, men hele fremtoningen virket skremmende, og etter møtet ved Astrids stue var frykten for henne enda større. Likevel nærmet hun seg Helgas bopel. Hun skvatt idet hun var nesten fremme og hørte noen merkelig lyder fra det vesle uthuset, som sto et stykke unna stua. Hun hadde vært for opptatt av urtekona til at hun hadde lagt merke til den vesle bygningen.

Nysgjerrigheten fikk henne til å kaste et nytt blikk på stua før hun snek seg bort til uthuset. Lyden ble sterkere etter hvert som hun nærmet seg, og da hun endelig var fremme, fortsatte hun rundt hjørnet, for det var fra baksiden levenet kom.

Der ble hun stående og stirre forundret på fuglene som var stengt inne bak et gitter av flettede grener. Det var duer! Og det var seks stykker av dem!

Maria stakk en finger inn gjennom flettingen, og et lite øyeblikk glemte hun den egentlige grunnen til at hun var der. Hun var glad i fugler, og disse duene var vakre og uvanlige, helt annerledes enn dem hun så i skogen. Ikke var de redde heller.

Maria grøsset da hun ble vár en bevegelse like ved. Hun kikket rundt hjørnet og ble lettet da det gikk opp for henne at det bare var Blesa. Så ble hun iskald. Hva om Helga hadde hørt henne?

En liten stund ble hun stående og holde pusten, men ikke noe skjedde. Døren til stua var like lukket som da hun snek seg forbi, men vinduet var åpent. Hun kastet et siste blikk på duene før hun nok en gang smøg seg frem til stua.

Advarslene summet i hodet. Hun burde ikke være der. Hun burde ha vært hjemme. Hun burde ha sittet sammen med moren og Solveig og brodert eller gjort noe annet fornuftig. Morens formanende stemme var der med ett: Hold deg unna Helga Urtekone!

Maria fikk revet seg løs og gikk et skritt nærmere vinduet. Forsiktig kikket hun inn.

Til toppen