'I språkundervisningen i Japan lærte jeg at den reneste formen for høytysk snakkes i Hannover, på en teaterscene og ikke et eller annet sted på gaten. Men ingen har noensinne blitt født på et teater i Hannover og blitt værende der livet ut. Altså finnes det ikke et eneste menneske uten aksent, slik det heller ikke finnes et menneske uten rynker i ansiktet. Aksenten er det muntlige språkets ansikt, og rynkene rundt øynene og i pannen tegner et nytt landskap hvert sekund. Den som snakker har gjennomlevd, påvirket, tonesatt, utformet, ernært, støttet, kanskje også ødelagt alle disse fjerne landskapene, og det viser seg i uttalen. Aksenten til den som snakker, er hans selvbiografi som skrives tilbakevirkende inn i det nye språket.'
Med sin særegne, underfundige humor og poetiske nerve skriver Yoko Tawada om sine erfaringer fra rommet mellom det vestlige og det østlige. Om hva det vil si å leve i et fremmed land og tilegne seg et nytt språk. Gjennom ordlek og språklig oppfinnsomhet myknes stereotypier opp og det fastgrodde får anta nye og uventede former. Tawada lar leseren få se med fornyet blikk på det velkjente, og skriver like uimotståelig og forunderlig lett om samuraier som om franske filosofer, tysk grammatikk eller isbjørner.
