Eir satt stille i båten, under løftingen sammen med Bjønn og alt utstyret de hadde kjøpt. Hun stirret ut av det lille vinduet. Det var begynt å mørkne rundt dem. Olve, som satt utenfor med rorpinnen, kastet stadige blikk inn til henne. Eir unngikk blikkene hans. Han så nok på henne at noe var skjedd. Ja, hun hadde ikke sagt et ord siden de forlot Bremmen.

Eir gned hendene sammen; hun følte seg kald og nummen. Hva skulle hun gjøre med dette hun nå visste? Hun kunne ikke late som ingenting, bare glemme at hun hadde møtt Eline Larsvåg. Nei, hun måtte advare fru Nome, det var ingen vei utenom.

Allerede nå kjente hun hvordan det knøt seg i magen ved tanken på å fortelle det hele til fruen. Jo mer hun tenkte på det, desto mer forsto hun hva som sto på spill for den fornemme kvinnen i Holmsund. Om det kom frem at det virkelig var fru Nomes barn de hadde funnet i torvmyrene, og om det ble kjent hvem som var far til barnet … Hva ville skje om herr Nome fikk høre dette om sin kone? Hun grøsset ved tanken. Om hun bare ikke hadde fortalt Eline at det var fru Nomes barn de hadde funnet i torvmyra da hun møtte henne i Ålesund ... Hvorfor i alle dager hadde hun fortalt det? Hun kunne ikke fatte hvordan hemmeligheten hadde sluppet ut av henne så lett. Var hun virkelig så lite til å stole på?

Hun knep øynene sammen, før hun forsøkte å blunke bort tårene. Hun kjente hvordan det bygget seg opp inne i henne. Det var så mye på en gang. Savnet etter Rakel satt allerede sterkt i henne, og hvordan skulle hun klare seg så lenge borte fra henne når de skulle på utror? Så lenge borte fra Olve, og med Disa fengslet i Kristiania.

Det var som om Bjønn våknet til og forsto hva hun tenkte. Hunden la hodet i fanget hennes, og hun strøk ham varsomt over den myke pelsen mens hun pustet dypt. Endelig var det som om hun fikk puste igjen. Bjønns øyne sa at alt ville gå bra. Alt ville gå bra, bare hun klarte å holde ut alt dette.

Olve stakk hodet inn og smilte varmt til henne.

«Nå er vi snart hjemme.»

Eir lente seg mot vinduet. Langt der fremme kunne hun se lyset fra fyrtårnet på Ytterøya. Det velsignede lyset.

«Tenker du på Rakel?» spurte Olve forsiktig.

Hun nikket.

«Det er ikke for sent å snu, vet du.»

«Det kommer nok til å gå bedre med tiden. Og jeg vet at Dagny vil passe godt på henne i Torredalen.»

«Det er jeg helt sikker på,» smilte Olve og strøk henne over kinnet, før han satte seg ut igjen.

Da båten seilte forbi Ytterøya og fyrtårnets strålebunt dreide sakte rundt øya og lyste opp mørket rundt dem, var det som om en ro fylte henne. Hun skulle klare dette, det lovet hun seg selv. Hun ville stå med rak rygg og fortelle fru Nome det hele. Hun måtte, og hun skulle. Dette var hennes feil, og hun måtte ta det ansvaret, uansett hvordan fruen ville reagere. Hun skulle være sterk som sin venninne, Disa. De skulle begge komme seg over hindringene som lå foran dem, og hun lovet at selv under oppholdet i et kummerlig naust i månedene som kom, skulle hun skrive til Disa, selv om hun aldri fikk svar tilbake. Bare Disa fikk brevene hennes. Bare de var en liten trøst for henne i den sørgelige tilværelsen der i Kristiania, var det verdt det.

Til toppen