De sto vendt mot øst og betraktet solen som langsomt steg over åskanten. Snart ville den treffe et bestemt sted inne i steinsirkelen og da ville det være på tide å gå inn. Cathrine snudde seg mot ham:
– Er du redd? Han nikket stumt. – Du gjør det vi har snakket om, ikke sant? Du lover meg det? – Jeg skal prøve, men jeg vet jo ingen ting, vet du. – Men du har pakken? Han nikket igjen og klappet seg på brystet. – Den er her.
Igjen snudde de seg og betraktet den gylne solskiven.
Vincent, sa Cathrine langsomt. – Jeg vil du skal vite at uansett hva som skjer – om du klarer det eller ikke – så har du vært min største støtte og hjelp dette siste året. Etter slaget, det med Ulv og alt som har skjedd senere. Jeg vet ikke hvordan jeg skal klare tiden fremover uten deg. Allikevel … – Gå inn sammen med meg, Cathrine! sa han innstendig. – La tingene her gå sin gang. Ingegjerd bringer Harald hjem i år som du har lest. Se, der treffer allerede den første strålen steinene. Kan du høre summingen? Føle kraften? Han holdt hånden sin ut mot henne. Den gylne morgensolen lyste opp ansiktet hans og gjorde det ungt og vakkert igjen. – Kom! ba han. – La oss dra hjem sammen!