Da moren døde, fant Irene Levin notater og skriblerier som kastet nytt lys over livet hennes. Hvordan var det egentlig å være jøde i Norge etter krigen? For noen år siden, da Irene Levin ryddet i sakene etter sin avdøde mor, fant hun noen skrevne ark. De dukket opp litt her og der, noen i en bokhylle, andre i en bunke med gamle kvitteringer. Først virket det som usystematiske skriblerier, alt fra lange fortellinger med en begynnelse og en slutt, til korte brokker, nærmest som huskelapper. Etter hvert begynte Irene Levin å gå grundigere gjennom notatene. Et nytt bilde av Fanny Raskows historie avtegnet seg, preget av selvbebreidelser fra krigen. Under datterens oppvekst i etterkrigstiden var de traumatiske hendelsene hele tiden til stede i hverdagen. De ble bare ikke snakket om. Hvorfor ble det slik? Irene Levin er akademiker og har også tidligere jobbet med taushet som fenomen. I "Vi snakket ikke om Holocaust" bringer hun temaet inn både i sin personlige og profesjonelle historie: Hvordan var det å være jøde i Norge etter krigen? Var det slik at jødenes grusomme skjebne ikke passet med det norske krigsnarrativet?
