En arving som kjemper for kjærligheten og familien

Ingrid Alvestad har i flere år levd et rolig liv blant overklassen i Christiania, men en dag kommer det et oppskakende telegram. Faren er død, og Ingrid er arving til en storgård på Romerike.
Snart tvinges Ingrid til å velge mellom forpliktelser og lengsler, mellom ansvar og drømmer. Det viser seg fort at hun slett ikke er velkommen på gården, hvor fortidens synder lurer i krokene.

Gjennom serien følger vi Ingrid og resten av Alvestad-familien gjennom flere generasjoner, hvor de opplever store samfunnsendringer og dramatiske historiske begivenheter. De møter kjærlighet og sorg, fattigdom og rikdom, farlige konflikter og vanskelige valg – både hjemme på Romerike og langt utenfor Norges grenser. Serien byr på levende skildringer av mennesker som kjemper for familien, fremtiden og det de tror på.

Hvorfor skriver du, Elin?

For Elin Brend Johansen har skriving alltid vært en viktig del av livet. Allerede som barn drømte hun om å bli forfatter, og hun skrev både noveller, dikt, sangtekster og teatermanus. I dag har hun gjort sine største interesser – historie, bøker og skriving – til levevei.

– Før jeg begynner på en ny bok, lager jeg en grundig disposisjon. Historiene dukker opp som en film i hodet, ofte akkompagnert av filmmusikk. Inspirasjonen finner jeg også gjennom bøker, trening og møter med andre mennesker – for de beste historiene oppstår ikke alltid foran datamaskinen.

Utdrag fra første bok i Alvestad

Alvestad gård, Fet 1858

Snøen sto som en hvit vegg rundt dem. Vinden krafset og bet i ansiktene deres. Borte ved drengestuen kneiste det gamle tuntreet som et skjelett i natten. Stabburet var forsvunnet i en sky av hvit røyk. Ingrid klamret seg til morens hånd mens de kjempet seg over tunet. Leppene hennes skalv. Frosten stakk i brystet og det sved i øyekroken. Hun måtte blunke for i det hele tatt å kunne se noe fremfor seg. Hun ville ikke være her ute i alt det hvite. Hun ville inn til sengen sin igjen. Den gode, varme sengen med strielakenet, skinnfellen, den blårandete dynen og puten med broderte blomster. Men hun hadde lovet å være snill pike.

Moren hadde et rart uttrykk i øynene da hun kledde på henne den mørke kåpen. På kinnet hennes brant et hissig merke, og leppene skalv da hun snakket.

– Du må oppføre deg pent nå, Ingrid. Vi skal bare ut på en tur. Alt skal bli bra.

Ingrid forsto ikke hva moren mente. Det var ingen som dro på tur midt på natten. Det stakk i brystet. Lillesøsteren Louise gråt på morens arm og fektet vilt med armene. Lubne, rosa armer.

– Kom nå. Bort til sleden. Alt vil bli bra. Kom! Moren trakk henne med seg bortover, skled på det sleipe underlaget, men kom seg opp igjen.

– Mor! Hvor skal vi?

– Hysj, barn!

Ingrid festet blikket på den store steinen borte ved drengestuen. Den var også nesten skjult av snøværet. Hun hadde klatret opp på den sist jonsok, stått der og skuet utover tunet og tenkt på hvor fint alt var: Blomstene som vokste inntil husveggen, trærne borte ved det store stabburet, utsikten til landeveien langt der nede.

De gikk nedover den lille slake hellingen mot stallen. En hest vrinsket mot dem. Moren klemte enda hardere om Ingrids hånd, det gjorde vondt. Ingrid forsøkte å stritte imot, men knappestøvlene fant ikke feste på det glatte underlaget. Morens hånd var sterkere, mer bestemt. Den ville ikke gi slipp.

Vinden syntes å øke i styrke da de nådde sleden. Snøfnuggene pisket frem tårene i øynene, og strøk kinn og neser røde. Hesten rørte urolig på seg. Et par kister var plassert bak i sleden. Ingrid husket at hun hadde sett den ene inne på morens soverom, moren hadde pakket ned tøy i den med et innbitt uttrykk i ansiktet. Da hun fikk se Ingrid, hadde hun rettet seg opp og smilt. Moren hennes var alltid pen når hun smilte, da skinte det i det bleke ansiktet som hun pyntet så omhyggelig med rispudder, og det glinset i håret som hun tidvis satte inn med fett.

Ingrid ble løftet opp i sleden. Det var kaldt å sitte på tresetet. Snøen fant henne dessuten lettere her oppe. Hun slo hendene foran brystet, tennene klapret i munnen. Redselen klemte rundt strupen og noe varmt spredte seg mellom lårene. Hun torde ikke møte morens blikk da hun også steg opp i vognen, ville ikke at moren skulle forstå hva hun nettopp hadde gjort. Hun var stor pike, og store piker gjorde ikke slikt.

En vislende lyd trengte gjennom luften da drengen smalt med pisken. Hesten steilet og vrinsket. Det gikk et rykk gjennom henne da sleden satte seg i bevegelse. Morens arm la seg om Ingrids skuldre og trakk henne nærmere. Ingrid var sikker på at moren kunne lukte uhellet hennes, men hun sa ikke noe. Et gufs av kulde strøk nedover Ingrids rygg. Snøen dekket hår og klær.

– Alt skal bli bra nå, hvisket moren inn i øret hennes. Stemmen hennes dirret. Moren frøs nok fælt hun også, tenkte Ingrid.

De var kommet halvveis ned brattgutua da stemmen hans gjallet over tunet, som en tåkelur i det fjerne:

– Victoria! Victoria, kom tilbake!

Ingrid krøp sammen inntil moren på vognsetet.