Trollbinder deg fra første linje!

«Elly» er en varm og inderlig fortelling om tilhørighet, kjærlighet og å finne sannheten om seg selv. Med uforglemmelige karakterer og sterke følelser vil denne serien treffe deg rett i hjertet.

Det som gjør deg annerledes, er også din styrke

I Inger Harriets nye serie får du bli med til vakre Østerdalen på 1950-tallet. Fjorten år gamle Elly er enebarn og bor sammen med foreldrene. En gang klang morens latter, og faren var slik en far skulle være, men så skjedde det noe som forandret alt …

Elly lengter etter å passe inn, men hun både er og føler seg annerledes. Hun ser ting før de skjer – og det skremmer henne.

– Elly er ei god og varm jente, men hun plages av underlige drømmer og syner. Plutselig får hun et forvarsel om noe forferdelig – og det skjer i virkeligheten. Hun trenger noen å dele dette med, men hvem kan hun stole på? Hvor kommer disse evnene fra, og hvorfor ligner hun ikke på foreldrene? Elly bestemmer seg for å finne svar, sier Inger Harriet.

Levende og sterke skildringer

Kanskje du har lest noen av Inger Harriets tidligere serier? Hun har skrevet både Skjebnespill, Fiolsteinen og Emma & Johannes, i tillegg til noveller og romaner for ukeblader i Norge, Sverige og Danmark. Bøkene hennes gir et varmt og nært innblikk i livet i Norge i tidligere tider, og hun er kjent for å skape levende miljøskildringer og sterke karakterer. På fritiden liker Inger Harriet friluftsliv, fisking, håndarbeid, bridge og reiser. Hun har voksne barn, barnebarn og oldebarn.

Utdrag fra bok 1 i Elly

Jeg heter Elly, og jeg er en heks!

Hun så på ordene som var skrevet med skjelvende skrift av en slank, gyllenbrun hånd. For aller første gang våget hun å sette ord på tankene sine. Kroppen skalv og dirret som etter en stor fysisk påkjenning. Men hun måtte gjøre det. Måtte beskrive dette farlige og ondskapsfulle som var henne. For at det var ondt, tvilte hun ikke på. Ikke etter det som hadde hendt. Papiret var en utrevet side fra kladdeboken. Den hadde linjer i blått, men likevel sto ordene skjevt, og skriften så ut til å tilhøre en annen. Det var ikke hennes pene håndskrift, som hun så ofte fikk skryt for. Den skjelvende hånden gjorde den fremmed.

Hun trakk pusten dypt og fikk det bestemte uttrykket som sa at dette skulle hun gjennomføre. På nytt skrev hun: Jeg heter Elly, og jeg er en heks!

Se det! Nå gikk det bedre. Ordene falt naturlig på den blå linjen. Hun betraktet dem lenge. Lot dem feste seg til hjernen så den skulle forstå at det var slik det var. Disse ordene beskrev henne slik hun var. Hjertet hamret i brystet og ga en brusende følelse i halsen. Hun kunne kjenne hjerteslagene helt opp til hårfestet. Sakte fjernet hun blikket fra papiret. Likevel så hun dem, uansett hvor hun vendte blikket. Hun så dem i speilet over den gamle kommoden. Over sengen, hvor et bilde av Jesus i Getsemane hang. Et gammelt bilde som for lengst hadde fått den brungule fargen hun ikke kunne fordra. På høyre side var en flekk etter en flue hun hadde slått i hjel for lenge siden. Ordene sto også i glansen fra ettermiddagssolen i vinduet. De lyste mot henne, blendet henne, og så begynte det å flimre for øynene hennes. Herregud, hun fikk vel ikke anfall nå? Nei, hun kunne ikke det, for neste dag var det en viktig prøve på skolen, og hvis hun fikk anfall, måtte hun holde seg hjemme. Hun holdt hånden over øynene. Prøvde å stenge ordene ute, men det hjalp ikke. De var skrevet, ingenting var det samme lenger, og likevel var alt som før.

– Elly, kan du komme ned og dekke bordet?

Morens ansikt viste seg i døren. Hun hadde dette jagede uttrykket hun alltid fikk like før faren, Torbjørn, kom hjem, som om all energi var samlet om dette ene.
Elly tok et godt tak i papiret og rullet det sammen til en ball. Ingen måtte se ordene. Ingen andre enn henne selv måtte kjenne til den farlige sannheten. Flimringen for øynene var der fremdeles, men ikke så skarpt nå. Kanskje anfallet gikk over?