Alle bilder: Jane Mysen

På flukt fra oppussingskaoset

Akkurat nå har jeg rett og slett flyktet hjemmefra. Badet skal pusses opp, og med alt det innebærer av støy, støv og håndverkere, fant jeg ut at det var like greit å pakke sakene og komme meg vekk for en stund.

Så nå har Karma og jeg flyttet inn på hytta i Dagali, hvor vi skal tilbringe de neste ukene. Og jeg må innrømme at det slett ikke er noe dårlig sted å flykte til. Her håper jeg på rolige dager, lange turer og ikke minst masse tid til å skrive.

En rolig start på dagen

Noe av det beste med å kunne styre min egen arbeidsdag er at jeg slipper å stille vekkerklokka. Som regel våkner jeg helt av meg selv i syvtiden, og det synes jeg er en deilig måte å starte dagen på.

Jeg liker å ta morgenen litt med ro, så dagen begynner med en ganske lang frokost. Da koser jeg meg med god mat, en kopp te og Donald Duck & Co før Karma og jeg legger ut på dagens første tur.

Det føles ekstra godt å komme seg ut i frisk fjelluft. Og selv om arbeidsdagen ikke har begynt for alvor ennå, spinner tankene allerede rundt historien jeg skriver på.

Inspirasjon fra fjellet

Det er noe helt spesielt med å være på fjellet. Naturen gir meg en ro jeg ikke finner på samme måte andre steder, samtidig som den fyller hodet med nye tanker og ideer.

På turene med Karma er det alltid noe å legge merke til. Et lemen som piler mellom steinene, fugler som kvitrer, eller ryper som plutselig letter fra lyngen og får både Karma og meg til å skvette.

Så er det luktene. Duften av lyng, mose og fjellbjørk – det lukter fjell! Jeg trekker pusten dypt og kjenner hvordan den klare fjelluften gjør godt. Det er som om den renser både kropp og sjel. Tankene får vandre fritt, og det dukker opp nye ideer. En scene jeg har strevd litt med, løsner plutselig, eller jeg kommer på replikker som gir fortellingen en ny vending.

Når historien tar over

Vel tilbake på hytta setter jeg meg foran PC-en med en rykende varm kopp te. Jeg kaster et blikk ut av vinduet og nyter den flotte utsikten før jeg åpner manuskriptet og lar meg dra inn i historien.

Det tar ikke lang tid før jeg er langt borte fra fjellet, men sammen med menneskene jeg etter hvert kjenner nesten like godt som min egen familie. Akkurat nå er det hovedpersonen Sonja det handler om. Hun forsøker å hjelpe en familie der begge foreldrene drikker, og barna går for lut og kaldt vann. Det er vondt å skrive om barn som ikke får den omsorgen og tryggheten de trenger, og jeg merker både psykisk og fysisk hvor sterkt jeg lever meg inn i det som skjer.

Noen ganger blir følelsene så sterke at jeg må ta en pause. Da reiser jeg meg fra stolen, fyller tekoppen eller går ut på trappen for å trekke frisk luft. Jeg trenger rett og slett å riste av meg noe av det vonde før jeg fortsetter.

Heldigvis er det ikke bare triste skjebner som fyller dagene mine. I neste øyeblikk kan jeg sitte og skrive om forelskelse, kjærlighet eller gleden over et nyfødt barn. Da smiler jeg for meg selv mens fingrene løper over tastaturet.

Livet rommer både sorg og glede, mørke og lys. Og slik er det også å være forfatter. Flere ganger i løpet av en uke må jeg hente frem noen av de mørkeste sidene ved menneskelivet. Da er det godt med noen solskinnshistorier. Og når historien virkelig griper tak i meg, glemmer jeg både tid og sted. Da er det bare menneskene i I storm og stille som gjelder.

En firbeint påminnelse om å ta pause

Karma har sin egen mening om hvor lenge jeg bør sitte foran PC-en. Når hun synes jeg har jobbet lenge nok, kommer hun bort og ser på meg med et forventningsfullt blikk.

Da er det bare å lagre manuskriptet, finne frem turskoene og komme seg ut igjen.

Og jeg skal være den første til å innrømme at det har jeg godt av. Når jeg er midt inne i en spennende scene, kan timene fly av gårde uten at jeg merker det. Da er det lett å glemme både klokka og behovet for å strekke på beina.

Ute på tur får tankene vandre fritt igjen. Noen ganger fortsetter jeg å gruble på det som skjer i bøkene, mens andre ganger er det fint å legge hele historien fra seg og bare nyte naturen.

Karma er ikke det minste interessert i hva som foregår i I storm og stille. Hun har langt viktigere ting å tenke på, som spennende lukter, dyrelivet i lyngen og alt annet som måtte dukke opp langs stien.

Disse turene gjør meg godt, og når vi kommer tilbake til hytta, er jeg klar for en ny økt foran PC-en.

Når kvelden senker seg

Før vi finner roen for kvelden, tar vi oss en siste liten tur ut. Det er noe eget ved stillheten på fjellet når dagen nærmer seg slutten, og det er deilig å kjenne at skuldrene senker seg.

Vel tilbake på hytta hender det at jeg brenner etter å skrive mer. Historien er jo ikke ferdig, og personene i I storm og stille har fortsatt mye de vil fortelle meg. Men så er det noe med dette å finne roen og la arbeidsdagen være over.

Da kryper jeg gjerne opp i sofaen med en god bok eller ser en film på TV. Kanskje tar jeg en telefon til jentene mine eller kjæresten og får høre litt om hva som har skjedd hos dem siden sist.

Jeg sover godt når jeg er på fjellet. Luften, turene og stillheten gjør underverker. Men selv om jeg har lagt bort manuset for dagen, er det ikke alltid fantasien tar kvelden.

For i drømmene mine dukker det også opp nye historier. Noen ganger våkner jeg med en idé som flyter rett inn i manuset. Andre ganger er det helt nye fortellinger som melder seg, og som kanskje får slippe til en gang i fremtiden.

Slik kan en helt vanlig dag i mitt forfatterliv fortone seg. Med lange turer, sterke følelser og mennesker som bare finnes i fantasien min.

Og en firbeint venn som passer på at jeg ikke glemmer verden utenfor.

Jeg elsker jobben min!

Jane