Les utdrag fra første bok i serien

Maria av Svaneberg er en medrivende fortelling om håp og lengsel, kjærlighet og dramatikk. Serien ble første gang utgitt i 2011 og var Elisabeth Hammers debut som forfatter. Nå gis den ut på nytt – til glede for nye lesere!

Serien består av 16 bøker, og første bok er i salg 12. juni.

Et vakkert gods. En ung jente. En bitter arv.

VESTFOLD, 1807: På en nattlig ridetur er frøken Maria Liene vitne tilat våpen blir lastet om bord i et skip i Tenviken. Som godseierens datter har hun levd skjermet og beskyttet fra verden, men med ett er krigen i Europa skremmende nær. Om det oppdages at hun rir alene rundt i skogen, står hennes ære på spill, men enda farligere er det at våpen smugles i all hemmelighet midt på natten.

Hjemme på godset er foreldrene opptatt av å få Maria gift, og de har sett ut en velstående enkemann til henne. Men Maria drømmer ikke om ekteskap – og den siste hun vil ha, er den hovmodige og nedlatende godseieren Philip Landegaard. Men hvor mye kan hun egentlig bestemme over sin egne skjebne?

Elisabeth Hammer (f. 1970) er utdannet jurist og bosatt i Horten. Hun har bergtatt tusenvis av lesere med seriene Maria av Svaneberg, Misteltein, Skumringstid, Frostrose, Løfter i sand og Herregårdens hemmelighet. Bøkene hennes er rike på detaljer og historie, engasjerende plot og livlige karakterbeskrivelser, og hun har en unik evne til å formidle dype følelsesmessige opplevelser.

Utdrag fra første bok i Maria av Svaneberg

Vestfold, 1807

– Se opp!

En kraftig stemme brølte i sensommernatten, og Maria kastet seg ned mot bakken mens hjertet hamret vilt i brystet.

Så lød et skarpt smell, før alt ble stille. Et kort øyeblikk hørte hun ikke annet enn sine egne hjerteslag, før lyden av flere menn som snakket, nådde opp til henne.

Lenge lå hun helt i ro mens hun kjempet for å holde pusten under kontroll. Nede på standen, under klippen der hun lå gjemt, hørte hun bevegelser, men ingenting som tydet på at hun var oppdaget.

Etter en stund satte hun seg forsiktig opp på knærne.

Ingen hadde sett henne, hun var fortsatt trygg.

Hun børstet tankefullt bort litt jord fra hendene. Det var ikke mer enn et par timer siden hun hadde konversert høflig med sogneprestens hustru og resten av områdets sosietet, ikledd en praktfull kjole hennes mor hadde fått tilsendt fra København, og med sølvbånd rundt de blanke korketrekkerne.

Nå var situasjonen en helt annen. Den vakre kjolen var byttet ut med en slitt skjorte og bukse, passende for en dreng heller enn datteren av en godsherre, og det lange håret var fritt for pynt og stappet uvørent inn i en lue.

Maria svelget. Om hennes bekjente fikk kjennskap til at hun red alene om nettene, ville hennes rykte for alltid være ødelagt. Skammen ville ramme moren hardt, og Maria var ikke i tvil om at hun ville bli sendt bort fra godset for å bo hos slektninger i Danmark i håp om at hennes skandaløse oppførsel med tiden ville bli glemt.

Å bli rykket bort fra alt som var kjent og alle hun hadde kjær, var skremmende, men hun ristet tanken fra seg. Det var for sent å angre nå. Hun måtte heller konsentrere seg om å unngå å bli sett av mennene som arbeidet i ly av nattemørket. Som henne måtte de ha en hemmelighet, og hun brant av nysgjerrighet etter å avsløre den.

Lydløst fortsatte hun fremover, og da hun nærmet seg kanten, smøg hun seg inn mellom grenene på et lite tre og satte seg på huk med ryggen lent mot den tynne stammen. Først da hun var helt sikker på at hun ikke var oppdaget, skjøv hun grenene varsomt til side og lot blikket sveipe over bukten.

En stor fullmåne fanget oppmerksomheten hennes, og Maria fulgte lyset dens over den sorte havoverflaten. Brått rykket hun til og løftet hånden mot munnen. Et stykke fra land lå et vakkert skip for anker. Tauverket glitret, som om det var besatt av edelstener, og i toppen av stormasta hang det dansk-norske flagget fargeløst.

– Hoy! Har dere tenkt å ødelegge flere? Se hvor dere setter føttene!

En skarp stemme gjallet gjennom natten, og Maria skvatt igjen. Blikket hennes ble trukket mot land, og nå så hun mennene tydelig.

En gruppe på omtrent ett dusin bar sekker og esker fra skogbrynet og ned mot tre lettbåter som lå halvveis trukket opp på land. En av mennene var kjempestor. Det var han som hadde brølt, og han stod bredbent og holdt øye med dem som bar. Holdningen hans var truende der han pekte ned mot vannkanten.

Maria fulgte bevegelsen hans, og hun så at det ved en av båtene lå en ødelagt kasse. Det måtte ha vært den som forårsaket smellet hun hadde hørt tidligere. Hvis hun bare kunne lene seg litt frem og se hva den inneholdt …

– Hvordan ligger vi an? En ny stemme avbrøt tankene hennes, og hun rykket til. Den andre mannen befant seg på stranden rett under henne! Vissheten fikk hjertet til å hamre hardt i brystet.

Stillheten senket seg, før den ble brutt av lyden av hestehover mot rullesteinene. Hun skimtet en bevegelse i mørket under platået, og strakte hals for å se bedre.

En hvit hest med rytter ble synlig et kort øyeblikk, før hesten stanset i skyggen av et stort tre. Da dyret danset et skritt til siden, så Maria at det blinket i metall ved rytterens hofte. Et sverd, mest sannsynlig en sabel.

Hun lente seg forsiktig bakover igjen. Selv i skyggens mørke så hun at han var kledd som en offiser av tvillingrikene.

Var det lastingen av et orlogsskip hun var vitne til?

Hun kastet et blikk ned mot mennene som bar, men det ga ingen mening. De var alle kledd i sivilt tøy.

– Bra, oberst. Hun kan seile herfra før daggry.

Den kraftige mannen hadde kommet bort til rytteren, og ved siden av hesten så hun hvor unaturlig stor han var. Den praktfulle hesten så ut som en liten ponni ved siden av ham.

– Hvordan er utstyret? Oberstens stemme var mørk, og Maria oppfanget et svakt dansk tonefall.

– Se selv. Den andre mannen løftet noe opp mot rytteren, og i et kort øyeblikk fanget månelyset inn gjenstanden.

Maria kjente hvordan et kaldt gufs jaget gjennom kroppen, og hun grøsset. Hadde hun sett riktig? Igjen så hun ned mot den veltede kassen, før hun forferdet trakk seg bakover.

Kassene var fulle av våpen!

Hun reiste seg raskt. Dette var for farlig, om hun ble oppdaget, kunne det få alvorligere følger enn at hennes nattlige rideturer ble avslørt!

Hun snudde seg for å flykte, men idet hun reiste seg, knakk den porøse skifersteinen under henne, og hun skled ukontrollert fremover mot kanten av stupet.