Tekst: Trine Angelsen

Vi skulle reise på ferie til Oslo, og jeg gledet meg skikkelig, særlig siden det var første gang jeg fikk sitte i et fly.

En av dagene skulle vi besøke noen slektninger, men først en tur innom Vigelandsparken, der det ble tatt mange bilder.

Jeg hadde pyntet meg i lyseblå kjole, hvite strømper og hvite sløyfer i håret. Alt var nytt for anledningen. Deretter skulle vi innom et kjøpesenter og handle noe vi skulle ha med oss videre.

Jeg, som kun var vant til lille Samvirkelaget i Kabelvåg, syntes jo dette senteret var kanonspennende og ville se alt – helst på én gang. Og det endte med at jeg mistet de andre. Ikke noe problem i mitt hode; jeg kunne bare vente utenfor, så derfor gikk jeg ut.

Det gikk ikke lange stunden før jeg ble lei og bestemte meg for å gå tilbake til huset vi bodde i. Etter en lang vandring møtte jeg en mann på sykkel. Han stanset og spurte hvor jeg kom fra.

– Æ kommer fra Kabelvåg, svarte jeg kjekt.

– Akkurat. Kanskje du vil sitte på sykkelen min?

Det syntes jeg var en superlur idé, for jeg hadde sittet masse på farfars sykkel når vi besøkte oldemor. Men denne mannen var så pent kledd, i kortermet hvit skjorte og beige bukser. Ikke slitte arbeidsklær, slik jeg var vant til å se.

Etter en stund kom vi til et stort bygg. Han fulgte meg inn, og der møtte vi forsyne meg to politimenn i flotte uniformer. Den snille mannen tok smilende farvel og forsvant, mens jeg satte meg på en lang, brun benk som sto innenfor døra. Den ene politimannen drev på med noe bak en stor skranke, mens den andre skrøt av hvor fin kjole jeg hadde.

Jeg minnes at jeg da ble veldig sjenert og presset hendene hardt sammen i fanget. Helt til jeg fikk øye på en gang uten dør foran. Der var sikkert fengslene, med sånt gitter foran som B-gjengen i Donald Duck måtte sitte bak når de stjal penger fra Onkel Skrue. Og nå måtte antagelig jeg sitte der, bare fordi mannen med fine klær og sykkel trodde jeg gikk på feil side av veien.

Men der tok han feil, for farmora mi hadde lært meg hvilken side jeg skulle gå på. Men uansett skulle det bli spennende å se fengslene.

Midt i spekuleringen min åpnet det seg en luke i veggen, like ved der jeg satt, og en dame vi var i slekt med tittet inn på meg og sa: – Nei, men Trine da, er det her du sitter, du da?

Jeg nikket til det og lurte på hva i all verden hun gjorde her. Det neste jeg husker, er at de voksne snakket mye om forsvinningen min, noen gråt en skvett, og jeg fikk ikke gå to skritt alene mer.

Egentlig var det litt godt da vi reiste hjem, for der kunne jeg bevege meg fritt. Og da skolen startet, fikk vi i lekse å tegne det mest spennende vi hadde opplevd denne ferien.

Det var ikke tvil i min sjel om hva det var. Jeg tegnet selvsagt et fly, der jeg smiler stort gjennom det ene vinduet.

Trine