Les de første sidene i «Nora fra Engelsviken 8»

I Nora fra Engelsviken 8 er Rigmor og Rasmus på flukt fra godset. De frykter at de har to desperate menn etter seg som vil gjøre hva som helst for ikke å bli avslørt. Men Rigmor er fast bestemt på at hun skal få Rasmus i sikkerhet. De håper at redningen vil komme, om så i siste liten …

I Stockholm våkner Nora med en fornemmelse av at noe viktig skjedd, men kan ikke forstå hva det kan være. Har det sammenheng med angrepet på Alfred kvelden før?

Hjemme i Kroghs residens er Viola svært skuffet over at moren og Helge ikke er å finne noe sted i huset, og blir engstelig når lensmannen kommer på døren. Kan det ha skjedd noe med moren? Eller med Nora?

Les de første sidene neste bok

Ellingsrød gods, februar 1935

Else var på værelset sitt på godset da hun hørte skritt nede fra hallen. De var raske og hektiske. Deretter hørte hun lave, skarpe stemmer, og at ytterdøren ble slått opp på vidt gap.

Hun gikk bort til vinduet og kikket ut. Der ble hun stående bak det ene gardinet og se ned på de to mennene som hun elsket høyeste av alle i hele verden. De pratet sammen på vei bort til farens bil. Det så ut som om de hadde det travelt.

Hun visste hvilket oppdrag de var ute på. De skulle jakte på moren hennes og den stakkars skipsrederen. Hun hadde stått i vinduet og sett på da de kom seg inn i lastebilen som Ørjan hadde ankommet i, og kjørt av gårde litt før.

Else fikk vondt i magen og tenkte med gru på hva som ville skje med dem. Hun håpet virkelig at de ville klare å komme seg i trygghet, men hun visste jo at moren aldri hadde kjørt før, og at hun ikke hadde vært utenfor eiendommen på flere år, så her var det bare å krysse fingrene og håpe at de skulle komme seg unna. Hun hadde ikke noen sterke følelser for skipsrederens sikkerhet, enda hun absolutt burde ha det, i form av ren medmenneskelighet. Men moren … Selv om de ikke hadde hatt et nært forhold de siste årene, og Else hadde unngått rommet hennes så godt det lot seg gjøre, var hun jo tross alt moren hennes. Og hun ville da slett ikke at hun skulle havne på noe galehus, som faren hadde truet med.

Hun kjente et sinne som hadde blitt sterkere og sterkere de siste dagene. Hun kjente et hat mot Ørjan fordi han hadde kastet henne på båten. Fordi han så nonchalant hadde snudd henne ryggen og gjort det slutt med henne, så lett som bare det.

Han hadde omtrent ikke blunket.

Og Jørgen ville skilles. Hennes ektemann hadde avslørt utroskapen hennes. Det at hun hadde gått til sengs med hans far, var nok et skikkelig nederlag for ham.

De vendte henne ryggen begge disse mennene. Både Ørjan og Jørgen lot henne i stikken, og for det ville hun at de skulle få svi. Hun ville ha seg frabedt å bli behandlet på denne måten. Men aller først var det hennes svigerfar det dreide seg om.

Else tenkte på hevn der hun sto bak gardinet og så at de dro av gårde. Hvordan skulle hun finne en måte å gjøre det på som ikke ville gå ut over henne selv? En tanke begynte å gro frem i henne, og den festet seg nå. Kanskje var det nå hun hadde sjansen.

Hun ventet til bilen hadde kjørt, og noen minutter til etter det. Så gikk hun ned i første etasje, inn i stuen der hun kunne være i fred. Hun gikk bort til telefonen, grep røret og kom direkte til telefonsentralen.

Hun visste at Ørjan ikke hadde vært alene om å bortføre skipsrederen i Engelsviken. Men hun skulle tie med det hun visste om farens medvirkning, for hun var på hans side i denne saken.

– Lensmannskontoret, sa hun.

– Lensmannskontoret i Engelsviken? spurte kvinnen i den andre enden.

– Stemmer. Sett meg direkte over dit, er du snill.

– Skal bli, værsågod, sa kvinnen i røret.

Else var på nippet til å gi henne beskjed om ikke å lytte til telefonsamtalen hennes. De kunne være ganske freidige noen av disse damene på sentralen. Og så likte de å slarve om ting de hadde hørt av andres samtaler.

Men hun holdt inne.

Ørjan fortjener noen år i buret, tenkte hun med et lite smil. Kanskje vil han oppføre seg bedre og være mer ydmyk når han kommer ut?