Erik Fosnes Hansen (f. 1965) er blant de fremste i sin generasjon av norske forfattere. Hans forfatterskap er ikke omfangsrikt i antall titler, men hver skjønnlitterær utgivelse har vakt stor oppmerksomhet og bøkene har funnet mange lesere og høstet anerkjennelse verden over. Hans bøker er oversatt til 36 språk.

Han var bare 20 år da han 1985 debuterte med Falketårnet, en fabelroman med handlingen lagt til en borg i Sør-Tyskland i korstogenes tid. Romanen formidler en dramatisk historie bygd rundt en skjebnemyte som med ubønnhørlig konsekvens driver handlingen frem mot en tragisk slutt. Debuten ble betegnet en litterær sensasjon, ikke bare på grunn av forfatterens unge alder og sikre litterære håndverk, men også for sitt totale brudd med den sosialrealistiske og politiserende tendens som hadde preget hovedstrømmen i norsk litteratur fra midten på 60-tallet.

Hans neste roman, Salme ved reisens slutt kom i 1990 og ble en stor suksess både i Norge og etter hvert også i utlandet. Titanics seilas fra avgang til undergang i 1912 utgjør romanens ytre ramme. Innenfor den beskrives livshistoriene til de 7 musikerne i skipsorkesteret som til sammen danner et mønster der viktige sider ved den tids europeiske sivilisasjon blir belyst.

Fosnes Hansens neste bok, Beretninger om beskyttelse, ble lansert 1998 som den første av to sammenhengende romaner. Mens Salme ved reisens slutt skildrer en bestemt tidsepoke, tegner Beretninger om beskyttelse et historisk lengdesnitt som strekker seg fra renessansen og frem til i dag.

Tilfeldighetenes spill er et hovedtema. I et langt innskutt essay gis en rekke eksempler på tilsynelatende tilfeldige sammentreff og en diskusjon om hvilken betydning de har. Formen og komposisjonen er mer subtil og moderne enn i Salme ved reisens slutt, og en rekke fantastiske innslag bryter med realistisk estetikk. Boken fikk gjennomgående en svært positiv mottakelse. For romanen mottok Fosnes Hansen Bokhandlerprisen 1998.

Hans første roman etter Beretninger om beskyttelse var Løvekvinnen (2006), som han påny fikk Bokhandlerprisen for. Den henter sin handling fra tidlig 1900-tall og er en følsom, vakker og ofte svært humoristisk skildring av en jente, Eva Arctander, som er annerledes og utstøtt; hun er født i en liten, norsk stasjonsby i 1912 og vokser opp med hele kroppen dekket av hår – hypertrikose – en sjelden, men faktisk forekommende medfødt tilstand. Faren, stasjonsmester Gustav Arctander, har vondt for å forsone seg med at Eva skiller seg ut. Romanens utvidede, psykologiske tema, der ensomheten og annerledesheten er omdreiningspunktet, kan sies å være den ubesvarte eller vanskelige kjærligheten mellom en forelder og et barn. Videre tematiserer romanen også de grunnleggende identitetsspørsmålene, gjennom den allmennmenneskelige diskrepans mellom det ytre og synlige mennesket og det indre, som ingen ser.