Sigurd Helseth

Opprørske ord
Det er store forskjeller mellom den tidlige og den sene Helseth, men nettopp i forsvaret av individet og av en diktning som setter seg opp mot mot alle former for maktspråk og nekter å illustrere vedtatte fakta og sannheter, finnes det en klar kontinuitet. I 1970-årene skrev Helseth heller ikke for arbeiderklassen, men for det intellektuelle borgerskapet. Debutsamlingen Samfunnet tetner til (1975) har sine forutsetninger både i den tidlige Profil-modernismen og hos Brekke. Fremmegjøringstematikk veksler med språkkritikk. I "Telefonbesøk" heter det: "Via en sentral/blir du koblet/over og ut/Stemmen henger seg opp/på gaffelen." I titteldiktet heter det derimot: "om 13 sekunder går startskuddet/mens vi står her stiger prisene/hvis noen faller om kan det være en prøve/vi ber ikke om pengene eller livet."
Rik på paradoksale og antitetiske formuleringer er De sier fred men mener fred (1976). I mange dikt kan leken med dobbeltbetydninger virke som et mål i seg selv: "Han har ord på seg For å ha sitt på det tørre Han har/en sjø hvor han seiler sin egen." Den kritisk-satiriske intensjonen kommer imidlertid klart til uttrykk i det samme diktet: "Han summerer alt han tjener og får null. Null er hans tall Han er en rik begavelse." Metoden er den samme i Takket være banksammenslåing og forlis (1977), men her uttrykker Helseth seg oftere i klartekst. Boken demonstrerer hulheten i begreper som likhet og demokrati: "Likhet for loven, det vil si null i inntekt/og vann og brød". I en rekke dikt avsløres den kapitalistiske lovmessighet som ligger til grunn for det som kalles tilfeldigheter: "Alt er logisk. Og økonomisk./Med andre ord: Nødvendige tilfeldigheter" ("om tilfeldighetenes lovmessighet"). I de to neste samlingene, Ferske gjerninger (1978) og Gerhardsens arvinger (1979), følges dette avsløringsprosjektet opp – i et noe enklere og mer direkte språk. Selv om Helseth markerer seg som en klar motstander av tendenser til en normativ estetikk på venstresiden, legger han seg her (i noen av diktene) tett opp til parolediktningen. I sine angrep på USAs og Sovjets imperalistiske krigspolitikk og på sosialdemokratiets "knefall" for supermaktene uttrykker han seg klinkende klart. Om den amerikanske nøytronbomben heter det at den "er så farlig for/vanlige mennesker at bare udødelige/politikere kan diskutere den" (Ferske gjerninger), og i diktet "Idag kom høsten, to dager etter regjeringas lønnsstopp" sies det rett ut at statsministeren "sender regninga til/arbeiderne når de rike gjør forretninger. Varene lagres/for å bli dyrere, arbeiderne permitteres/for å bli billigere" (Gerhardsens arvinger).
Nattens ikoner
I sine fem første samlinger demaskerer Helseth de offisielle løgnene. I opplysningstidens ånd opptrer han som sannhetsapostel og aktor i en prosess mot et klassesamfunn som fører individet bak lyset. I Landet med de to soler (1984) rettes søkelyset mot individet selv. Det lyriske subjekt framstår nå på en helt annen måte som problematisk for seg selv. Det indre sjeleliv vrenges ut og opp i dagen. Tidligere stod det poetiske bildet i språkkritikkens tjeneste, nå får det egenverdi som uttrykk for en følelse av paranoia og klaustrofobi. Samlingen ligner en ekspresjonistisk billedstorm som består av det Helseth i en senere samling kaller "nattens ikoner". Tonen er dystrere, mer desperat og misantropisk: "barnet løper allerede mot sin/forsteining, fra bålet klatrer/lammet mot himmelen/og forbanner sin lengsel." Skillet mellom løgn og sannhet er ikke lenger absolutt: "Like viktig som luft er løgnen,/og merkes ikke før den blir borte." Individet trues av oppløsende krefter som kommer både utenfra og innenfra. "En kald sol" brenner opp jeget, og "Nedbrytingen av mennesket gir kongelig glans til riket". Boken er betegnet som et "poem" og har undertittelen "(Forvandlingen)". Den kan da også leses som en sammenhengende historie om et skyldbesatt jegs metamorfose eller som en fortelling om en mental renselsesprosess i en dennesidig skjærsild: et desperat forsøk på å drive ut alle de onde ånder som huserer i dikterens kropp, sinn og språk. Allusjonene til Bibelen og til Dantes Divina Commedia er mange. Sammenhengen mellom språk og kropp betones, og det stilles spørsmålstegn ved hele den rasjonalistiske tradisjonen Helseth tidligere hadde bekjent seg til.
I sine tre neste bøker utvikler Helseth eksistensproblematikken i Landet med de to soler videre – i det samme ekspresjonistiske og til dels hermetisk-lukkede billedspråket. Dunklest, og svakest, er Blodvirkningen (Tre ritualer) (1986) der Helseth på klassisk vis skildrer mennesket som et vesen der dyriske og guddommelige krefter strir om overtaket. En langt mer betydelig bok er Det nye legemet (1990). Som Landet med de to soler handler også den om forvandling og ny fødsel, om et "jeg" som søker å utslette seg selv og bli usynlig, men som nettopp i kraft av denne utslettelsen tar opp i seg alt og blir vitne til alt: "Av mitt ingenting skriver jeg dette, som et bevis på at jorden har rett i sine forvandlinger, og at jorden frembringer og bevarer meg, slik jordens historie er min historie." Dikterjeget ønsker å leve på fraværets betingelser: "Jeg er ikke her, det er første betingelse for å delta," og "(...) jeg er allerede død og kan ikke overvinnes." Med en forakt som ligner barokkens, sier dikterjeget verden farvel: "Å bli kvitt verden var en anstrengelse som krevde øvelse." Her når Helseths jeg-apoteose sitt kulminasjonspunkt, og her betones sammenhengen mellom kropp og språk sterkere enn noe annet sted i forfatterskapet. Nettopp ved å være til stede som kropp kan dikterjeget opptre som "et vitne i historiens ruiner". På paradoksalt vis søker det samtidig hen mot en tilstand der kroppen er spaltet fra: "endelig en sjel uten kropp". Men nettopp i utslettelsen og avspaltningen taler subjektet om sin tilstedeværelse. I språkets tilknytning til den kropp som det avviser, skapes "disse bilder i bevegelse, nattens ikoner, som lyser for oss og bevarer sin kraft". Og slik kan dikteren framstille seg selv som "en overlevende fra det indre landskap, som uten et eneste ord til rådighet beskriver legemets mørke saler".
I formell henseende ligner Runer i øyet (1991) et nytt vendepunkt. Det ekstreme "jeg-trykket" er borte. Ordet "jeg" opptrer bare en gang. Ellers er det erstattet med ord som "vi", "han", "hun" og "du". Dette gjør framstillingen mer nøytral. Diktene er også knappere, og billedspråket mer imagistisk. Tematisk føyer samlingen seg til de foregående. Det gjør også hans siste bok, Dobbel forsvinning (1995).
I sin første diktsamling vekslet Helseth mellom bokmål og nynorsk. Her er samtlige dikt skrevet på nynorsk. Språkkritikken fra de to fasene i forfatterskapet går opp i en høyere enhet, og en søken etter et grunnleggende nytt, mer porøst språk tematiseres i en rekke dikt: "Språket har for mange plikter/Dagleg skal det talast/i staden for å teiast//(...)//Berre holet i syntaksen er stort nok,/kan det fyllast med mord på opa gate/eller ein bukett giftige blomar/med klassisk duft" ("Språk eller ikkje"). "Holet i syntaksen" svarer til de pauser og tomrom som Helseth for alvor begynte å legge vekt på i de knappe diktene i Runer i øyet. Både litterært og eksistensielt fortolket dreier det seg om en bevegelse mot stillheten. Diktene framstår således som ekko av den tausheten de besverger, og formidler en følelse av at det som er, stadig oppløser seg og forsvinner. I disse forsvinningspunktene finner både diktet og dikteridentiteten seg selv igjen – om enn bare som en flyktende skygge.