En mild vårvind strøk over ansiktet til Julie da hun fortet seg hjem etter sykehusvakten. Natten hadde vært travel, og hun så frem til noen timers søvn. En vanskelig fødsel hadde heldigvis endt godt til slutt, og den lykkelige moren kunne holde et velskapt pikebarn i armene. Når alt gikk bra, kjente Julie en dyp glede over at livet gikk videre. Et nyfødt barn ga håp for fremtiden. Det var fremdeles merker etter krigens herjinger rundt henne, men byen hadde heldigvis ikke blitt ødelagt i løpet av krigsårene. Krigens sår var derimot skjult hos menneskene som hadde kjent den på kroppen, i fengslene og leirene. Ingen hadde helt gått fri. Hun gjorde et kast med hodet og satte opp farten. Det var tidlig i mars, og fremdeles kjølig, og her og der lå flekker av snø etter en kald og snørik vinter, men solen varmet stadig mer, så snart ville snøen forsvinne helt. Livet var godt. Hun hengte av seg kappen da hun kom inn i leiligheten, og fortsatte mot kjøkkenet. Klara så opp da hun kom inn. – God morgen, Klara. Har Andrew gått på arbeid? sa Julie. – God morgen, Julie. Ja, det har han. Vil du ha en kopp kaffe før du legger deg? – Ja takk, gjerne. Julie satte seg ved kjøkkenbordet og gjespet. – Forresten, det holdt jeg på å glemme. Sunniva ringte i går kveld og ba meg si at du må ringe henne så fort som mulig. Det hugg til i magen på Julie. – Sa hun hva det gjaldt? – Nei, bare at du måtte ringe. Det var viktig, sa hun. – Det er vel ikke noe galt, tror du? Julie tenkte etter. Da Lilly og hun hadde besøkt Sunniva rett etter jul, hadde Sunniva vært glad og fornøyd, og Viktoria hadde det bra. Hun var glad for at de kom på besøk, og hadde ingenting imot at Julie flyttet til Skottland med Andrew, selv om hun kom til å savne henne, hadde hun sagt. – Nei, det håper jeg da ikke, sukket Julie. – Alt sto i hvert fall bra til da Lilly og jeg besøkte henne. Men jeg skal ringe henne når jeg har drukket kaffen. Klara nikket og så på henne. – Har det vært en travel natt? – Ja, det har det. De pratet litt før Julie reiste seg og takket for kaffen. Deretter gikk hun inn i stuen og bort til telefonapparatet, som hang på veggen. Hun ringte sentralen og ba om å bli satt over til Sunniva. Mens hun ventet på at noen skulle svare, kjente hun uroen igjen. Noe måtte ha hendt. Endelig hørte hun stemmen til datteren i den andre enden. – Det er mor som ringer, Sunniva. Klara sa at du hadde ringt, men jeg har vært på sykehuset i natt. – Så godt at du ringer, mor. Kan du komme hit en tur, tror du? Jeg trenger hjelp. Den fortvilte stemmen minnet Julie om den tiden Sunniva var liten og trengte trøst. – Hva er det som har hendt? – Jeg ramlet i trappen for en uke siden og slo meg i ryggen. – Hva? Men hvordan kunne det skje? Er du hardt skadet? – Doktoren sa at jeg var heldig. Men jeg har fremdeles vondt i ryggen og er lite bevegelig. Kan du komme en tur, tror du? Jeg må snakke med deg, og det gjør vi best under fire øyne. – Selvfølgelig skal jeg komme, vennen min. Så godt at det gikk bra med deg. Slike uhell kan fort få alvorlige følger. Det ble stille i den andre enden. Lenge. Bare en svak spraking på linjen kunne høres. – Er du der, Sunniva? sa Julie. – Det var ikke noe uhell, mor. Det er derfor jeg vil at du skal komme, sa hun lavt. Det isnet i nakken på Julie. Et øyeblikk ble hun stum, før hun klarte å si noe.

Til toppen