Aila stirret på det sammenkrøllete brevet hun holdt i hånden. Det suste i hodet. Hun trakk pusten før hun reiste seg og gikk bort til peisen. Der ble hun stående og se inn i flammene, så ombestemte hun seg, glattet ut arket og la det tilbake i konvolutten. Deretter stakk hun den inn under undertøyet i kommoden. Kanskje ville brevet komme til nytte en gang, tenkte hun og gikk bort til vinduet.
Det begynte å skumre, og snart ville det være mørkt. Den nedadgående solen ga horisonten en svak rødfarge. Om noen få timer skulle William komme for å spise middag. Hvordan skulle hun klare å holde masken etter det Vilja hadde fortalt henne? Noe sårt og vondt la seg i brystet sammen med et svart sinne. Hvorfor hadde ikke Vilja fortalt dette før?
Aila skjøv sinnet til side. Det hadde neppe gjort noen forskjell. Gards far hadde lagt planene for Gard lenge før hun ble svanger. Hun hadde forstått det i samme øyeblikk som han presset henne til å la sønnen vokse opp hos Gard da Lina ikke kunne få barn.
Aila tenkte tilbake på den siste gangen hun holdt Isak i armene sine. Hun hadde vært både såret og lei seg, sint og skuffet.
Hun hadde også sett noe som lignet skam i øynene til Gard fordi han ikke hadde våget å trosse farens vilje på grunn av redselen for å miste alt. Det ville ha tæret på dem begge, hun forsto det nå.
Hun blunket bort tårene, gikk tilbake til sengen og satte seg. Knuget hendene i fanget og grublet videre. Hvorfor hadde fru Berg båret på den vonde hemmeligheten i alle disse årene? Det skrev Vilja ingenting om. Var det på grunn av skammen over å ha bedratt ektemannen, eller var det redselen for folks dom? Antagelig begge deler. Aila husket at Gard en gang hadde sagt at Lina var som en søster for ham. Ingen av dem hadde den gangen ant hva de ordene betød. Lina var faktisk Isaks tante. For en skjebnens ironi, tenkte hun. Blodsbåndene var der, og det kunne aldri noen endre på.
Stakkars Lina. Hun fikk en dyp medfølelse med henne. Skammen hun måtte kjenne fordi hun hadde delt det mest intime et menneske kunne dele med sin egen halvbror. Hun kunne tilgi Lina alt, men Gards svik og feighet kom hun aldri til å tilgi. Det stakk i brystet. Hun burde hate ham, men det klarte hun ikke. Gard var også uskyldig i dette. Makten hans far hadde over ham og alle som var i hans nærhet, måtte være vanskelig å forholde seg til. Nå måtte hun tenke på Isak. Ville Gard finne en ny kvinne? Bare tanken på at en fremmed kvinne skulle ta seg av hennes sønn, fikk det til å knytte seg i henne.

Til toppen