Anløp til noe virkelig er Magnus Aasdalens debut som forfatter, og inneholder noveller som gir en forunderlig ettersmak.

Novellene i denne samlingen kan leses som psykososiale portretter av mennesker på kanten av samfunnet, av «det virkelige», og av språket. Det velkjente oppleves som fremmed og løgnaktig, mens det uutsigelige og det metafysiske oppleves nært. Samtidig er mange av novellene forankret i helt konkrete fysiske steder: I Skien, et hus i Hokksund, en strippeklubb i Trondheim eller et fotgjengerfelt i Majorstuen-krysset.

I én novelle tas leseren med til en støvelformet øy der noe unevnelig har foregått på et hotellrom, mens en sovende vulkan våker over det hele utenfor vinduet. I en annen dreier det seg om skammen over ikke å mestre arbeidslivet, som kulminerer i et merkverdig opptrinn utenfor XXL på Majorstua. Her finnes også fire noveller med samme hovedperson, satt til et norsk småsted – et jeg som har brukt sin dose amfetamin, kokain og andre sentralstimulerende stoffer, og som nå forsøker å plante begge beina på jorda igjen. Det går sånn passe bra.

I Anløp til noe virkelig handler det om mennesker som, enten gjennom sykdomsforløp eller visse livs- eller sanseerfaringer, har en grunnleggende endret oppfattelse av verden, av hvordan virkeligheten utfolder seg. Om mennesker som har eller har hatt, en nær kontakt eller fornemmelse av noe uutsigelig som gjør omgangen med verden og dagliglivet til et friksjonsfylt og vanskelig sted.