Julie speidet fortvilet etter Andrew. Kom han ikke snart? Stanken av røyk og støv, skrikene fra sårede og de skarpe ropene fra soldatene som hadde kommet til, forsterket uhyggen som lå over byen. På den andre siden av gaten sto en bygård i flammer, den tykke røyken fikk øynene til å renne og halsen til å klø. Det var vanskelig å puste. Julie kjente en dyp sorg over de som var fanget i den brennende bygningen. Det var et kaos uten like, hun hadde aldri noen gang vært vitne til noe så forferdelig. Hun ba om at Aleksander ikke var blant de døde eller skadde i ruinene. Hun svelget og blunket bort tårene, snudde seg vekk og festet blikket på Lilly, som lå med lukkede øyne, og strøk henne fortvilet over håret. Det var så uvirkelig alt sammen. Det var som om hun befant seg i et mareritt hun håpet hun snart ville våkne fra. Men dette var ingen drøm, det var virkelig. Det stakk i lungene av alt støvet, og skrikene fra folk som løp til og fra var umulig å stenge ute. Motløsheten sank innover henne. For noen timer siden hadde de gledet seg over ryktene om at krigen snart var over. Tanken på nok et år med krig var forstemmende, med flere døde, flere sårede, og den stadige redselen for at de skulle bli arrestert og fengslet. Hun skjøv tanken bort. Hun måtte ikke miste håpet, ellers ville alt de hadde arbeidet for gjennom de tunge krigsårene vært forgjeves. Hun skottet rundt seg, og endelig fikk hun se Andrew komme løpende. – Jeg fant ingen lege, sa han andpusten og kastet et blikk ned på Lilly. – Hvordan er det med henne? – Jeg tror det går bra med henne, men hun må ha tilsyn av lege, sa Julie lavt. – Hun burde vært på sykehuset. Hun har hatt blødninger tidligere, og selv om hun overlever, risikerer hun å miste barnet. – Ja, men det er umulig å ta seg frem til hjelp nå. Sykebilene strever med å komme frem til de hardest skadde. Jeg skal bære henne hjem, det er ikke langt, så skal jeg se om jeg finner en lege etterpå. – Jeg skal hjelpe deg. Hun røsket forsiktig i Lilly. – Kan du høre meg? sa hun lavt. Lilly slo øynene opp og ynket seg svakt. – Mor, sa hun lavt og anstrengt. – Har du veldig vondt, vennen min? Julie så på henne. – Jeg har vondt i magen, det er som kramper som kommer og går, sa hun. – Far bærer deg hjem, så henter vi lege etterpå. Det kommer til å gå bra, dette. Lilly nikket og heiste seg opp på albuene. – Jeg kan prøve å gå, sa hun. – Nei, jeg bærer deg, sa Andrew bestemt. – Legg armen rundt skulderen min. Lilly gjorde som faren sa. Han løftet henne varsomt opp, og de begynte å gå. – Hvor er Aleksander? Lilly hørtes engstelig ut. – Jeg skal finne ham, men først skal du hjem og i seng, sa Andrew. Lillys hode falt inn mot farens halsgrop, så begynte hun å gråte stille.

Til toppen