Den nyfødte (Heftet)

Serie: Sønnavind 69

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2014
Antall sider: 253
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Sønnavind
Serienummer: 69
ISBN/EAN: 9788202435820
Kategori: Romanserier
Omtale Den nyfødte
Sylvia reiser til moren i Grimstad for å fortelle at hun tror hun har sett Roar. Moren avfeier henne bryskt, og Sylvia lurer på om moren begynner å bli glemsk.
 På Ringstad gård har Sebastians hjerte begynt å banke for en av tjenestepikene, men en dag kommer plutselig Mona Charlotte på besøk. I Oslo nærmer tiden for Elviras fødsel seg.

Elise kjente lykkefølelsen bre seg gjennom kroppen ved tanken på at fødselen var vel overstått. Elvira var blitt mor, og Johan hadde fått sitt første ektefødte barnebarn. Hun visste at han hadde vært bekymret og fryktet at Elvira ikke kunne få barn etter det forferdelige ekteskapet med Nils Christian. 
 Samtidig var hun lei seg for at hun ikke hadde fått være til stede under det store øyeblikket da et nytt liv kom til verden.
 Hun bøyde seg over Elvira igjen og kikket beundrende ned på sitt nye barnebarn.
 «Lille Ragnhild,» hvisket hun betatt.

UTDRAG FRA BOKEN:
Johan satte kursen ned mot havnen. Isen hadde ikke lagt seg ennå, fremdeles var det virksomhet ute på sjøen. Langs bryggene lå det like mange båter ute på vannet som det lå båter hvelvet oppe på land. Han ruslet langsomt bortover mens han kikket på hver eneste båt som lå ute. Mange så ikke ut som om de hadde vært i bruk på en stund, bortsett fra fiskeskøytene. En lot til å ha kommet inn i ettermiddag, mannskapet holdt fremdeles på å lempe tønner med fisk i land og klargjøre båten til neste tur. 
 Johan var i ferd med å gi opp da han plutselig oppfanget lyden av stemmer. Han ble stående og lytte. De snakket et fremmed språk, tonefallet minnet om fransk. Gudskjelov at han hadde studert billedhuggerkunst i Paris, ellers ville han ikke ha visst hvordan fransk lød.
 Han gikk forsiktig nærmere, lot som om han bare ville fordrive tiden med å titte på båtene, her som det var satt opp lykter og mulig å skimte noe i sneværet.
 Jo, nå hørte han det tydelig, det var fransk. Han gikk enda nærmere. Stemmene lød opphisset. Det hørtes ut som om de var to, men det kunne selvsagt være flere.
 Kunne det være to av de han så i ølstuen i Arendal? I så fall hadde han gjettet riktig.
 Han ruslet enda nærmere, men lot som om han var opptatt av de andre båtene i tilfelle de skulle kikke ut og få øye på ham. Hvis det var de to, ville de neppe kjenne ham igjen i vinterklær. 
 Plutselig så han en mann komme ut, tett etterfulgt av en annen. Han bøyde seg og lot som om han undersøkte festet til en av båtene ved siden av.
 Til sin skrekk hørte han at de kom mot ham. Heldigvis hadde han trukket skyggeluen langt ned i pannen og øreklaffene ned, det var utenkelig at de skulle bli mistenksomme.
 Nå stanset de rett ved siden av. Den ene spurte på flytende fransk om han kunne forklare dem veien til nærmeste restauration.
 Johan reiste seg og stirret uforstående på mannen. Så ristet han beklagende på hodet og svarte på norsk at han ikke forsto.
 Mannen trakk likegyldig på skuldrene, begge fortsatte å gå.
 Antakelig hadde de fattet mistanke til ham. Kanskje de trodde at han var sivilt politi eller noe slikt og ville prøve ham for se om han forsto fransk. 
 Han våget ikke å kikke etter dem før han var sikker på at de måtte ha kommet langt av sted, hele tiden satt han på huk og lot som om han strevde med en fortøyning. 
 Endelig reiste han seg opp. Han kunne så vidt skimte to skikkelser forsvinne rundt en sjøbod langt der borte.
 Disse karene var ikke til å spøke med, det var han klar over. Når Roar hadde trukket våpen, måtte han regne med at disse også var bevæpnet. Han ventet enda noen minutter, så kikket han seg rundt til alle kanter før han ruslet tilsynelatende rolig forbi fiskeskøyten. Straks han var kommet forbi, smatt han ut på sidebryggen og klatret om bord. Hjertet hans dunket så det kunne høres, aldri hadde han vært så nervøs. Likevel kunne han ikke tillate seg å snu, det var Hedvig Breviks liv det gjaldt. 
 Han smatt inn i styrehuset, tente en fyrstikk og begynte febrilsk å lete blant alt som lå der. Alt var et eneste rot. Resten av en brødskive, en halv bolle, et tomt kaffeglass, to blikkrus og en mengde papirer. Han tente den ene fyrstikken etter den andre, men sørget for å putte de brente tilbake i esken. 
 Da sperret han øynene opp. Foran ham lå en liten papirlapp med et navn som virket svært norsk: Dunkejongården. Han ante ikke hvor det var, hadde ikke hørt navnet før, men det var det eneste norske navnet han hadde funnet.
 Raskt stakk han lappen i lommen og kom seg ut av styrehuset. Da han klatret ned på brygga igjen, ventet han halvt å se franskmennene stå foran ham med løftede pistoler, men oppdaget til sin lettelse at det ikke var et menneske å se.

Til toppen

Bøker i serien